Markus evangeliet - Lodes versjon

Her kommer en smakebit av den oversettelse jeg jobbet med for mange år siden, for å bringe tilbake en bibel på norsk språk som følger den gamle bibeltradisjonen og dens grunntekst.

  

Bygget på den uforfalskede greske grunnteksten,"Textus Receptus" (Den mottatte/godkjente tekst) som er representert ved 80-95% av alle greske nytestamentlige håndskrifter, en tekst som har vært i uavbrutt bruk gjennom hele kirkehistorien, og som har vært benyttet i alle bibelutgaver som kom ut før 1904 i Norge.

John Kjetil Lode, 1995

FORKLARING TIL SYMBOLER: Når en betydelig variasjon forekommer i denne teksten i forhold til Bibelselskapets 1978/85 oversettelse eller Norsk Bibel A/S 1988 oversettelse, markeres dette av og til med at stedet blir understreket. Dersom variasjoner skyldes greske manuskripter som disse bibelutgavene bygger på, markeres dette i tillegg med (x), (f) eller (t). Symbolet (x) betyr at ordet/ordene mangler i -78, symbolisert med * og/eller i -88/1930, men da symbolisert med **. På samme måte betyr (f) at det har skjedd en forandring i den greske tekst som den aktuelle oversettelse bygger på, i forhold til Textus Receptus (T.R). Symbolet (t) betyr at bibeloversettelsen som det henvises til her har tillegg som ikke finnes i T.R. - som vi mener er Guds bevarte Ord gjennom en uavbrutt overlevering fra generasjon til generasjon.

DETTE ER EN FORELØPIG PRØVEUTGAVE SOM ER UNDER REVIDERING.
Copyright John Kjetil Lode. Forbudt å kopiere og ellers på andre måter å benytte dette materialet uten tillatelse av copyright innehaver.

EVANGELIET IFØLGE MARKUS

KAPITTEL 1

(Johannes forkynner og døper, 1-8. Jesus blir døpt, 9-11, fristes, 12-13, forkynner, 14-15, kaller fire disipler, 16-20; underviser og kaster ut demoner, 21-28; helbreder Peters svigermor og andre, 29-34; går bort for å be og forkynner, 35-39; helbreder en spedalsk, 40-45.)

1 Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium.

2 Likesom det er skrevet i profetene**(f): "Se, jeg sender min budbærer for ditt ansikt, som skal berede din vei for deg;

3 det er hans røst som roper i ørkenen: Bered Herrens vei, gjør hans stier rette",

4 således døpte Johannes i ørkenen og forkynte omvendelsens dåp til syndenes forlatelse.

5 Og hele Judea-landet gikk ut til ham, også de fra Jerusalem; og alle de som bekjente sine synder ble døpt av ham i Jordan-elven.

6 Men Johannes hadde klær av kamelhår og et lærbelte om sin hofte, og spiste gresshopper og vill honning,

7 og forkynte og sa: "Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg, som jeg ikke er verdig til å bøye meg ned for og løse hans skorem.

8 Jeg har vel døpt dere i vann, men han skal døpe dere i Den Hellige Ånd."

9 Og det skjedde i de samme dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan.

10 Og straks, da han steg opp av vannet, så han himlene adskilte og Ånden likesom en due komme ned over ham.

11 Og det lød en røst fra himlene: "Du er min Sønn, den elskede, i hvilken jeg har velbehag."

12 Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen.

13 Og han var der i ørkenen i førti dager og ble fristet av Satan, og var hos villdyrene; og englene tjente ham.

14 Men etter at Johannes var arrestert kom Jesus til Galilea og forkynte Guds Rikes**(x) evangelium,

15 og sa: "Tiden er kommet, og Guds Rike er nær; omvend dere og tro på evangeliet!"

16 Men da han vandret ved den galileiske sjøen, så han Simon og hans bror Andreas som kastet garn i sjøen, for de var fiskere.

17 Og Jesus sa til dem: "Følg etter meg, så vil jeg gjøre dere til menneske-fiskere."

18 Og de forlot straks sine garn og fulgte ham.

19 Og da han gikk litt lenger fram, så han Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, som bøtte sine garn i båten.

20 Og han kalte straks på dem; og de forlot sin far Sebedeus i båten med leiekarene og fulgte etter ham.

21 Og de gikk inn i Kapernaum; og på sabbaten gikk han straks inn i synagogen og underviste.

22 Og de forundret seg veldig over hans lærdom; for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde.

23 Og det var en mann i synagogen deres med en uren ånd, og han ropte høyt

24 og sa: "Å!**(x) Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, du Guds hellige!"

25 Og Jesus truet ham og sa: "Ti og far ut av ham!"

26 Og den urene ånd slet i ham og ropte med høy røst og for ut av ham.

27 Og de ble alle forferdet, slik at de spurte seg i mellom og sa: "Hva er dette? Hva er dette for en ny lærdom? For han befaler også de urene ånder med makt, og de lyder ham."

28 Men ryktet om ham kom straks ut i hele det omkringliggende landet i Galilea.

29 Og de gikk straks ut av synagogen og kom til Simons og Andreas' hus sammen med Jakob og Johannes.

30 Men Simons svigermor lå syk av en feber. Og straks fortalte de ham om henne.

31 Og han gikk til henne, tok fatt i hånden hennes og reiste henne opp, og feberen forlot henne straks*(x), og hun tjente dem.

32 Men da det var blitt aften, da solen var gått ned, førte de til ham alle som hadde sykdommer, og de som var besatt av demoner.

33 Og hele byen var samlet utenfor døren.

34 Og han helbredet mange som var plaget av diverse sykdommer, og kastet ut mange demoner og lot demonene ikke snakke; for de kjente ham.

35 Og tidlig, mens det ennå var midt på natten, stod han opp, gikk ut, og gikk av sted til et øde sted og bad der.

36 Og Simon og de som var med ham skyndte seg etter ham.

37 Og da de fant ham, sa de til ham: "Alle leter etter deg."

38 Og han sa til dem: "La oss gå til de nærmeste små-stedene, for at jeg også kan forkynne der. For til det er jeg kommet."

39 Og han forkynte i deres synagoger i hele Galilea og kastet ut demoner.

40 Og det kom en spedalsk til ham, bad ham og falt på kne for ham og sa til ham: "Dersom du vil, kan du rense meg."

41 Og Jesus fikk inderlig medynk med ham, strakte ut hånden og rørte ved ham og sa til ham: "Jeg vil; bli du ren!"

42 Og da han hadde sagt dette**(x), gikk spedalskheten straks fra ham, og han ble renset.

43 Og han sendte ham straks ut, idet han bød ham strengt

44 og sa til ham: "Se til at du ikke forteller noen om dette, men gå av sted, vis deg for presten og ofre for din renselse det som Moses har befalt, til et vitnesbyrd for dem."

45 Men da den spedalske kom ut, begynte han å forkynne mye og spredte ryktet om denne saken, slik at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i byen. Men han var utenfor på øde steder, og fra overalt kom de til ham.

KAPITTEL 2

(Jesus helbreder en lam, 1-12; kaller Levi og spiser med tollere, 13-17; snakker om fasten, 18-22; forsvarer disiplene som plukket aks på en sabbat, 23-28.)

1 Og noen dager etter gikk han igjen inn i Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme.

2 Og straks samlet mange seg så de ikke hadde plass, ikke en gang ved døren. Og han talte Ordet til dem.

3 Og noen kom til ham som brakte en lam, som ble båret av fire menn.

4 Og da de ikke kunne komme nær til ham på grunn av folket, avdekket de taket på huset der han var, og da de hadde brutt det opp, firte de ned sengen som den lamme lå på.

5 Men da Jesus så deres tro sa han til den lamme: "Sønn! dine synder er deg tilgitt."

6 Men det var noen av de skriftlærde som satt der, og de tenkte i sine hjerter:

7 "Hvorfor taler denne slike gudsbespottelser? Hvem kan tilgi synder, uten én, nemlig Gud?"

8 Og Jesus visste straks i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og sa til dem: "Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?

9 Hva er lettest? Å si til den lamme: 'Dine synder er deg tilgitt?' eller å si: 'Stå opp, ta din seng opp og gå?'

10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har autoritet til å tilgi synder på jorden," - sa han til den lamme:-

11 "Jeg sier deg: Stå opp, ta din seng opp og gå til ditt hus."

12 Og han stod straks opp og gikk ut for alles øyne, slik at de alle ble svært forferdet, priste Gud og sa: "Vi har aldri sett slikt."

13 Og han gikk ut igjen til sjøen. Og alt folket kom til ham, og han underviste dem.

14 Og der han gikk fram, så han Levi, Alfeus sønn, sittende i tollboden, og sa til ham: "Følg meg!" Og han stod opp og fulgte ham.

15 Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, satte også mange tollere og syndere seg til bords med Jesus og disiplene hans - for de var mange, og de fulgte ham.

16 Og da de skriftlærde og**(f) fariseerne så at han spiste med tollere og syndere, sa de til hans disipler: "Hva er dette, at**(x) han eter og drikker med tollere og syndere?"

17 Og da Jesus hørte det, sa han til dem: "De friske har ikke behov for lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rett-ferdige, men syndere til omvendelse."*(x)

18 Og Johannes' og farise-ernes**(x) disipler fastet. Og de kom til ham og sa: "Hvorfor faster Johannes' disipler og fariseernes, men dine disipler faster ikke?"

19 Og Jesus sa til dem: "Mon tro bryllupsfolkene kan faste den stund brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste.

20 Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, og da skal de faste, i de dager**(f).

21 Og ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg, ellers river den nye lappen på det noe av det gamle, og hullet blir verre.

22 Og ingen heller ny vin i gamle skinnsekker, ellers sprenger den nye**(x) vinen skinnsekkene, og vinen vil spilles*(x), og skinnsekkene blir ødelagt. Men man skal helle ny vin i nye skinn-sekker."

23 Og det skjedde at han vandret om sabbaten gjennom kornåkeren, og hans disipler begynte å plukke aks mens de gikk.

24 Og fariseerne sa til ham: "Se, hvorfor gjør de om sabbaten det som ikke er tillatt?"

25 Og han sa til dem: "Har dere aldri lest hva David gjorde da han hadde behov for det og var sulten, både han selv og de som var med ham?

26 Hvordan han gikk inn i Guds hus, da Abjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som det ikke er tillatt for noen utenom prestene å spise, og han gav også til de som var med ham?"

27 Og han sa til dem: "Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.

28 Derfor er Menneskesønnen Herre også over sabbaten."

KAPITTEL 3

(Jesus helbreder en vissen hånd, 1-6; kaster ut demoner, 7-12; utvelger de tolv, 13-19; blir spottet av de skriftlærde, 20-30; kaller sine disipler sine nære slektninger, 31-35.)

1 Og han gikk igjen inn i synagogen. Og der var en mann som hadde en vissen hånd.

2 Og de passet på ham, om han ville helbrede ham om sabbaten, så de kunne anklage ham.

3 Og han sa til mannen som hadde den visne hånden: "Stå opp og tre fram!"

4 Så sa han til dem: "Er det tillatt på sabbatene å gjøre godt, eller å gjøre ondt? Å frelse et liv, eller å slå i hjel?" Men de tidde.

5 Og han så omkring på dem med vrede, bedrøvet over deres hjertes forherdelse, og sa til mannen: "Rekk din hånd ut!" Og han rakte den ut, og hans hånd ble frisk igjen som den andre**(x).

6 Og fariseerne gikk ut og holdt straks et råd med herodianerne mot ham, hvordan de kunne drepe ham.

7 Og Jesus drog av sted med sine disipler til sjøen. Og en stor mengde fra Galilea og fra Judea fulgte ham,

8 og fra Jerusalem og fra Idumea og fra den andre siden av Jordan, og de som bor omkring Tyrus og Sidon. En stor mengde som hadde hørt hvor store gjerninger han gjorde, kom til ham.

9 Og han sa til disiplene sine at en båt skulle holdes klar for ham på grunn av mengden, for at de ikke skulle trenge seg inn på ham.

10 For han helbredet mange, slik at alle som hadde plager trengte inn på ham for å kunne røre ved ham.

11 Og når de urene ånder så ham, falt de ned for ham og ropte og sa: "Du er Guds Sønn!"

12 Og han truet dem meget, så de ikke skulle åpenbare hvem han var.

13 Og han gikk opp på fjellet og kalte til seg dem han selv ville. Og de gikk bort til ham.

14 Og han utvalgte tolv til å være hos seg, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne,

15 og ha autoritet til å helbrede sykdommer*(x) og til å kaste ut demoner.

16 (Disse var:) Simon, som han gav navnet Peter,

17 Jakob, (sønn) av Sebedeus, og Johannes, Jakobs bror, som han kalte "Boanerges" - det betyr "Tordensønnene" -

18 og Andreas og Filip og Bartolomeus og Matteus og Tomas og Jakob, (sønn) av Alfeus, og Taddeus og Simon kananitten

19 og Judas Iskariot, som også forrådte ham.

20 Og de kom inn i et hus, og folket kom igjen sammen, så de ikke en gang kunne få spise brød.

21 Og da vennene hans hørte (det), gikk de ut for å holde ham tilbake. For de sa: "Han er gal."

22 Og de skriftlærde som var kommet ned fra Jerusalem, sa: "Han har Beelsebul, og ved demonenes fyrste kaster han demonene ut."

23 Og han kalte dem (til seg) og sa til dem i lignelser: "Hvordan kan Satan kaste ut Satan?

24 Og dersom et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bestå.

25 Og dersom et hus kommer i strid med seg selv, kan det huset ikke bestå.

26 Og dersom Satan har satt seg opp imot seg selv og er blitt splittet, kan han ikke bestå, men det er ute med ham.

27 Ingen kan jo gå inn i den sterkes hus og røve hans eiendeler uten at han først binder den sterke, og da skal han plyndre hans hus.

28 Sannelig sier jeg dere: Alle synder kan tilgis menneskenes barn - også bespottelse, hvor store bespottelser de enn sier.

29 Men den som taler bespottelig imot Den Hellige Ånd, har i evighet ingen tilgivelse, men er skyldig til en evig dom."**(f)

30 For de hadde sagt: "Han har en uren ånd."

31 Da kom hans brødre og mor og stod utenfor, sendte bud til ham og kalte på ham.

32 Og folket satt omkring ham. Men de sa til ham: "Se, din mor og dine brødre utenfor spør etter deg."

33 Og han svarte dem og sa: "Hvem er min mor eller mine brødre?"

34 Og han kikket rundt omkring på dem som satt rundt ham, og sa: "Se, min mor og mine brødre.

35 For den som gjør Guds vilje, den er min bror og min søster og min mor."

KAPITTEL 4

(Jesus underviser ved lignelser om såmannen, 1-20, om et lys, 21-23, om å høre Ordet på rett måte, 24-25, om såkornet, 26-29, om et sennepsfrø og andre lignelser, 30-34; stiller stormen, 35-41.)

1 Og han begynte igjen å undervise ved sjøen, og mye folk samlet seg hos ham, slik at han måtte gå ombord i båten og sitte på sjøen. Og alt folket var på land ved sjøen.

2 Og han lærte dem mye ved lignelser og sa til dem i sin undervisning:

3 "Hør! Se, en såmann gikk ut for å så.

4 Og det skjedde da han sådde, at noe falt ved veien, og himmelens**(x) fugler kom og åt det opp.

5 Men noe falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord; og det vokste fort opp fordi det ikke hadde dyp jord.

6 Men da solen gikk opp ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

7 Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, og det bar ikke frukt.

8 Og noe falt i god jord og bar frukt som vokste og ble stor. Og noe bar tredve foll, noe seksti foll og noe hundre foll."

9 Og han sa til dem: "Den som har ører å høre med, han høre!"

10 Men da han var alene, kom de tolv og de andre som var med ham, og spurte ham om lignelsen**(f).

11 Og han sa til dem: "Det er gitt dere å kjenne**(x) Guds Rikes hemmelighet, men for dem som er utenfor blir det alt sammen ved lignelser,

12 for at de som ser skal se og ikke vite, og de som hører skal høre og ikke forstå, slik at de kan omvende seg og få tilgivelse for sine synder."

13 Og han sa til dem: "Forstår dere ikke denne lignelsen, hvordan skal dere da forstå alle lignelsene?

14 Den som sår, sår Ordet.

15 Men de ved veien er de hvor Ordet blir sådd, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar Ordet bort - det som var sådd i deres hjerter.

16 Og likeledes de som er sådd på steingrunn, er de som, når de har hørt Ordet, straks mottar det med glede,

17 men de har ingen rot i seg, men holder ut en tid. Når siden trengsel eller forfølgelse kommer for Ordets skyld, faller de straks fra.

18 Og de som er sådd blant tornene, er de som hører Ordet,

19 men denne verdens bekymringer og rikdommens forførelse og innbrytende begjærligheter til andre ting kveler Ordet, og det blir ufruktbart.

20 Og de som er sådd i god jord, er de som hører Ordet om mottar det og bærer frukt; en del tredve foll, en del seksti foll og en del hundre foll."

21 Og han sa til dem: "Kommer lyset inn for at det skal settes under bøtten eller under benken? Mon ikke for at det skal settes i lysestaken?

22 For intet er skjult, som ikke skal åpenbares, og heller ikke er det skjedd noe for at det skal forbli hemmelig, men for at det skal komme til lyset.

23 Dersom noen har ører å høre med, han høre!"

24 Og han sa til dem: "Gi akt på hva dere hører. På den måten dere måler opp, skal det bli målt opp for dere, og dere som hører, skal det gis enda mer.

25 For den som har, til ham skal det bli gitt. Og den som ikke har, fra ham skal tas også det han har."

26 Og han sa: "Guds Rike er å ligne med når et menneske kaster såkorn i jorden,

27 og han sover og han står opp, natt og dag; og kornet vokser og blir høyt, selv om han ikke vet hvordan.

28 For jorden bærer frukt av seg selv, først strå, deretter aks, deretter fullkomment korn i akset.

29 Men når frukten blir moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet."

30 Og han sa: "Hva skal vi ligne Guds Rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke om det?

31 Det er likesom et sennepsfrø som, når det blir sådd i jorden, er mindre enn alle andre frø på jorden.

32 Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle maturter og får store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge."

33 Og han talte Ordet til dem ved mange slike lignelser, så mye de var i stand til å høre.

34 Men uten lignelser talte han ikke til dem. Men privat utla han det alt sammen for sine disipler.

35 Og den samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: "La oss fare over til den andre siden (av sjøen)."

36 Og de lot folket gå og tok ham med seg i båten slik han var. Men det var også andre båter med ham.

37 Og det kom en sterk storm, og den kastet bølgene inn i båten, slik at den allerede var i ferd med å fylles.

38 Og han var bak i båten og sov på en hodepute. Og de vekket ham opp og sa til ham: "Lærer, bekymrer du deg ikke over at vi forgår?"

39 Og han stod opp og truet vinden og sa til sjøen: "Ti! Vær stille! Og vinden la seg, og det ble helt blikk stille."

40 Og han sa til dem: "Hvorfor er dere så redde? Hvordan har det seg at dere ikke har tro?"

41 Og de fryktet meget og sa til hverandre: "Hvem er han, siden både vinden og sjøen adlyder ham?"

KAPITTEL 5

(Jesus kaster ut demoner og lar dem fare i svinene, 1-20, helbreder kvinnen med blødninger og oppvekker Jairus datter, 21-43.)

1 Og de kom til den andre siden av sjøen til gadarenernes**(f) land.

2 Og da han trådte ut av båten, møtte han straks en mann med en uren ånd som kom ut fra gravene.

3 Han hadde sin bolig i gravene, og ingen kunne binde ham, selv ikke med lenker.

4 For han hadde ofte vært bundet med fotjern og lenker, og lenkene var blitt sønderbrutt av ham, og fotjernene sønderslitte, og ingen kunne temme ham.

5 Og han var alltid natt og dag på fjellene og i gravene, ropte og slo seg selv med steiner.

6 Men da han så Jesus langt borte, løp han bort (til ham) og tilbad ham.

7 Og han ropte med høy røst og sa: "Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg besverger deg ved Gud at du ikke piner meg!"

8 For han hadde sagt til ham: "Kom ut av denne mannen, du urene ånd!"

9 Og han spurte ham: "Hva er ditt navn?" Og han svarte og sa: "Legion er mitt navn, for vi er mange."

10 Og han ba ham meget at han ikke skulle drive dem ut av landet.

11 Men det var på samme sted ved fjellet en stor flokk med svin som lette etter mat der.

12 Og alle demonene bad ham og sa: "Send oss til svinene så vi kan gå inn i dem."

13 Og Jesus**(x) tillot dem det straks**(x). Og de urene ånder for ut, og fòr inn i svinene; og flokken styrtet seg utfor stupet, ned i sjøen. De var omkring to tusen, og de druknet i sjøen.

14 Men svinehyrdene flyktet og fortalte det i byen og på landet. Og de gikk ut for å se hva som var skjedd.

15 Og de kom til Jesus og så den som hadde vært demon-besatt, at han satt og var påkledd og var ved sans og samling, nemlig han, som hadde hatt legionen. Og de ble forferdet.

16 Men de som hadde sett det, fortalte dem hvordan det var gått den demonbesatte, og om svinene.

17 Og de begynte å be ham at han skulle dra bort fra områdene deres.

18 Og da han gikk om bord i båten, bad han som hadde vært demonbesatt ham at han måtte få være hos ham.

19 Men Jesus**(x-88) tillot ham det ikke, men sa til ham: "Gå til ditt hus, til dine egne, og forkynn dem hvor store ting Herren har gjort for deg, og at han har forbarmet seg over deg."

20 Og han gikk bort og begynte å utrope i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort for ham. Og de forundret seg alle.

21 Og da Jesus igjen var faret i båten over til den andre siden, samlet det seg mye folk hos ham. Og han var ved sjøen.

22 Og se, der kom en av synagogeforstanderne, ved navn Jairus. Og da han så ham, falt han ned for hans føtter.

23 Og han bad ham meget og sa: "Min lille datter ligger på det siste. Å, om du ville komme og legge hendene på henne, så hun kan bli helbredet! Da skal hun leve."

24 Og han gikk bort med ham, og mange folk fulgte ham, og de trengte seg inn på ham.

25 Og der var en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.

26 Og hun hadde lidt meget av mange leger, og hadde brukt opp alt hun eide. Og hun var ikke blitt hjulpet, men det var blitt verre med henne.

27 Da hun hørte om Jesus, kom hun blant folket bakfra og rørte ved (minnedusken på) kledningen hans.

28 For hun sa: "Om jeg bare kan røre ved klærne hans, da blir jeg frisk!"

29 Og straks tørket hennes blods kilde, og hun merket i sitt legeme at hun var blitt helbredet fra plagen.

30 Og Jesus merket straks på seg selv den kraft som utgikk fra ham, og vendte seg om blant folket og sa: "Hvem rørte ved klærne mine?"

31 Og disiplene hans sa til ham: "Du ser at folket trenger seg inn på deg, og du sier: Hvem rørte ved meg?"

32 Og han så seg om for å se henne som hadde gjort dette.

33 Men kvinnen fryktet og skalv ettersom hun visste hva som var skjedd, og kom og falt ned for ham og sa hele sannheten.

34 Men han sa til henne: "Datter! din tro har helbredet deg. Gå bort med fred, og vær helbredet fra din plage!"

35 Mens han ennå talte, kom noen fra synagogeforstand-erens hus og sa: "Din datter er død. Hvorfor bryr du Læreren lenger?"

36 Men Jesus hørte straks det som ble sagt, og han sa til synagogeforstanderen: "Frykt ikke, bare tro!"

37 Og han tillot ingen å følge med seg, bortsett fra Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.

38 Og han kom inn i synagogeforstanderens hus og så oppstyr - mye gråt og mye skrik.

39 Og han gikk inn og sa til dem: "Hvorfor larmer dere og gråter? Barnet er ikke dødt, men sover."

40 Og de lo av ham. Men han drev dem ut alle sammen, og tok barnets far og mor med seg, og dem som var med ham, og gikk inn der hvor barnet lå.

41 Og han tok barnet ved hånden og sa til det: "Talita kumi!" som oversatt betyr: "Lille pike, - jeg sier deg - stå opp!"

42 Og piken stod straks opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble overmåte forferdet.

43 Og han bød dem meget at ingen måtte få vite dette. Og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

KAPITTEL 6

(Jesus blir foraktet i Nasaret, 1-6; sender ut de tolv, 7-13. Herodes mener at Jesus er Johannes, som han hadde latt halshugge, 14-29. Jesus underviser og gir mat til 5000 menn, 30-44, ber, går på sjøen, helbreder mange, 45-56.)

1 Og han gikk ut derfra og kom til sitt hjemsted. Og disiplene hans fulgte ham.

2 Og da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Og mange som hørte det forundret seg veldig og sa: "Hvor har han dette fra? Og hva er det for en visdom som er ham gitt, slik at også slike kraftige gjerninger skjer ved hans hender?

3 Er han ikke tømmer-mannen, Marias sønn, og Jakobs, Joses', Judas' og Simons bror? Er ikke også hans søstre her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

4 Men Jesus sa til dem: "En profet er ikke uten ære (andre steder) enn på sitt hjemsted og blant sine slektninger og i sitt hus."

5 Og han kunne slett ikke gjøre noen kraftig gjerning der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

6 Og han forundret seg over deres vantro, og gikk omkring i byene og underviste.

7 Og han kalte fram de tolv og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem autoritet over de urene ånder.

8 Og han bød dem at de ikke skulle ta med noe på veien, bortsett fra en stav. Ikke veske, ikke brød, ikke penger i beltet,

9 men ha på seg sandaler, og ikke iføre seg to kjortler.

10 Og han sa til dem: "Hvor dere enn kommer inn i et hus, så bli der inntil dere reiser der fra stedet.

11 Og dersom noen ikke tar imot dere og ikke hører på dere, da, når dere går ut fra dem, rist av støvet som er under føttene deres til et vitnesbyrd for dem. Sannelig sier jeg dere: Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere på dommens dag en den byen!"**(x)

12 Og de gikk ut og forkynte at folk skulle omvende seg.

13 Og de kastet ut mange demoner, og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

14 Og kong Herodes hørte om det, - for Jesu navn var blitt kjent - og han sa: "Døperen Johannes er oppreist fra de døde, derfor virker de kraftige gjerningene i ham."

15 Andre sa: "Han er Elias", men andre sa: "Han er en profet, eller som en av profetene."

16 Men da Herodes hørte det, sa han: "Den Johannes som jeg lot halshugge, han er det; han er oppreist fra de døde."

17 For Herodes hadde sendt ut noen og grepet Johannes og bundet ham i fengsel for Herodias', sin bror Filips hustru skyld; for han hadde tatt henne til ekte.

18 For Johannes sa til Herodes: "Det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru."

19 Men Herodias ble sint på ham og ville drepe ham, men kunne det ikke.

20 For Herodes fryktet for Johannes, fordi han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt ham i akt, og når han hadde hørt ham, gjorde han mye av det**(f) og hørte ham gjerne.

21 Og da det kom en beleilig dag, da Herodes hadde et gjestebud for sine store og de øverste høveds-mennene og de ypperste i Galilea på sin fødselsdag,

22 og Herodias datter kom inn og danset og behaget Herodes og dem som satt med til bords, sa kongen til piken: "Be meg om hva du vil, så vil jeg gi deg det!"

23 Og han sverget til henne: "Hva du ber om vil jeg gi deg, inntil halvdelen av mitt rike."

24 Men hun gikk ut og sa til sin mor: "Hva skal jeg be om?" Men hun sa: "Johannes døperens hode."

25 Og hun gikk straks fort inn til kongen, bad og sa: "Jeg vil at du straks skal gi meg Johannes døperens hode på et fat."

26 Og kongen ble svært bedrøvet, men for edenes skyld og på grunn av dem som satt med ham til bords, ville han ikke avvise henne.

27 Og kongen sendte straks en av vaktstyrken bort og gav befaling om å hente hans hode.

28 Denne gikk da bort og halshogde ham i fengselet, og han bar hodet hans fram på et fat og gav piken det, og piken gav det til sin mor.

29 Og da disiplene hans hørte det, kom de og tok legemet hans og la det i en grav.

30 Og apostlene samlet seg hos Jesus og fortalte ham alt, både hva de hadde gjort og hva de hadde lært (folket).

31 Og han sa til dem: "Kom nå avsides med meg til et øde sted og hvil litt!" For det var mange som gikk til og fra, og de hadde ikke en gang tid til å spise.

32 Og de drog bort til et øde sted i en båt for å være for seg selv.

33 Og folket så dem fare bort, og mange kjente ham igjen. Og de løp dit til fots fra alle stedene og kom før dem og samlet seg hos ham**(x).

34 Og da Jesus**(x-88) gikk ut av båten så han mange folk, og han ynkedes inderlig over dem, for de var som sauer som ikke har hyrde; og han begynte å lære dem meget.

35 Og da det allerede var sent på dagen gikk disiplene hans til ham og sa: "Stedet er øde, og det er allerede sent på dagen.

36 La dem fare så de kan gå av sted til de omkringliggende gårdene og landsbyene og kjøpe seg brød, for de har ingenting**(x) å spise!"

37 Men han svarte og sa til dem: "Gi dere dem å spise!" Og de sa til ham: "Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?"

38 Men han sa til dem: "Hvor mange brød har dere? Gå bort og se!" Og da de hadde sett etter, sa de: "Fem (brød) og to fisker."

39 Og han bød dem at de skulle la alle sette seg ned i flokker på det grønne gresset.

40 Og de satte seg ned, flokk ved flokk, i noen hundre, og i noen femti.

41 Og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og velsignet dem, og han brøt brødene og gav sine disipler dem, for at de skulle gi dem til folket. Og de to fiskene delte han mellom dem alle.

42 Og alle spiste og ble mette.

43 Og de samlet opp av smulene tolv fulle kurver, også av fiskene.

44 Og de som åt brødene var omlag**(x) fem tusen menn.

45 Og straks*(x) nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i forveien til den andre siden, til Betsaida, mens han sendte folket fra seg.

46 Og da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp på fjellet for å be.

47 Og da det var blitt aften var båten midt på sjøen, og han var alene på land.

48 Og han så at de led nød mens de rodde, for vinden var imot dem. Og ved den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen, og han ville gå forbi dem.

49 Men da de så ham gå på sjøen, mente de at det var et spøkelse, og de skrek.

50 For de så ham alle sammen og ble forskrekket. Og han snakket straks med dem og sa til dem: "Vær frimodige, det er meg; frykt ikke!"

51 Og han trådte inn i båten til dem, og vinden la seg. Og de ble overmåte meget forferdet og forundret inni seg.

52 For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; for deres hjerter var forherdet.

53 Og da de var kommet over, kom de til Gennesaret- landet og la til land.

54 Og da de gikk ut av båten, kjente man ham straks igjen

55 og løp omkring i hele nabolaget og begynte å bære dem som var syke på bårer dit hvor de hørte at han var.

56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller steder eller gårder, la de de syke på torgene og bad ham at de bare måtte få røre ved dusken av kappen hans. Og alle de som rørte ved ham ble helbredet.

KAPITTEL 7

(Jesus taler om hva som gjør mennesket urent, og refser fariseernes hykleri (1-23), bønnhører den kananeiske kvinne (24-30), helbreder en døvstum (31-37).

1 Og fariseerne og noen av de skriftlærde som var kommet fra Jerusalem samlet seg hos ham.

2 Og da de så noen av hans disipler spise brød med vanhellige, det vil si, med uvaskede hender, bebreidet de dem for det**(x).

3 For fariseerne og alle jødene spiser ikke uten å omhyggelig vaske hendene, idet de holder de gamles forskrifter,

4 og når de kommer fra torget, spiser de ikke uten å vaske seg. Og det er mange andre ting som de har vedtatt å holde, som å vaske begre, krus, kobberkar og benker*(x).

5 Deretter spurte fariseerne og de skriftlærde ham: "Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles forskrifter, men spiser brød med uvaskede hender?"

6 Men han svarte**(x) og sa til dem: "Rett har Jesaja profetert om dere, dere hyklere, som skrevet er: 'Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt fra meg.

7 Men de dyrker meg forgjeves, idet de under-viser slike lærdommer som er menneskers bud.'

8 For dere forlater Guds bud og holder menneskenes forskrifter med å vaske krus og begre, og mange andre slik ting gjør dere."**(x)

9 Og han sa til dem: Vakkert tilsidesetter dere Guds bud, for at dere kan holde deres (egen) tradisjon!

10 For Moses har sagt: 'Ær din far og din mor!' og: 'Den som baktaler far eller mor, skal visselig dø.'

11 Men dere sier: 'Når noen sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt til hjelp av meg skal være en korban' - det er en gave til templet-

12 så tillater dere ham ikke lenger å gjøre noe for sin**(x) far eller sin**(x) mor.

13 Slik gjør dere Guds Ord kraftløst ved deres tradisjon som dere har gitt videre. Og mange slike lignende ting gjør dere."

14 Og han kalte hele**(f) folket til seg og sa til dem: "Hør meg alle, og forstå!

15 Der er intet utenfor mennesket som kommer inn i ham, som kan gjøre ham vanhellig; men de ting som går ut fra ham, dem er det som gjør mennesket vanhellig.

16 Den som har ører å høre med, han høre!"*(x)

17 Og da han var gått inn i huset, bort fra folket, spurte disiplene hans ham om denne lignelsen.

18 Og han sa til dem: "Er da også dere uforstandige? Forstår dere ikke at alt det som utenfra kommer inn i mennesket, ikke kan gjøre ham vanhellig?

19 For det kommer ikke inn i hans hjerte, men i buken, og går ut i avtredet, og slik blir all mat renset."

20 Men han sa: "Det som kommer ut fra mennesket, det gjør mennesket vanhellig.

21 Innenfra, nemlig fra menneskenes hjerter kommer onde tanker: horeri,seksuelle synder*(x), mord,

22 tyverier, griskheter, ondskapsfulle (handlinger), svik, skamløshet, ondt øye, blasfemi, hovmod, vettløshet.

23 Alle disse onde ting kommer innenfra og vanhelliger mennesket."

24 Og han stod opp og gikk derfra til Tyrus' og Sidons grenser og gikk inn i et hus og ville ikke la noen få vite det, men det kunne ikke holdes skjult.

25 For en kvinne, hvis lille datter hadde en uren ånd, hadde hørt om ham og kom og falt ned for hans føtter.

26 Men kvinnen var gresk, av slekt syrofønikisk. Og hun ba ham (respektfullt) om å kaste demonen ut av hennes datter.

27 Men Jesus**(x-88) sa til henne: "La først barna bli mette! For det er ikke pent å ta barnas brød og kaste det til de små skjødehundene!"

28 Men hun svarte og sa til ham: "Ja, Herre! Men også de små skjødehundene spiser likevel under bordet av barnas smuler."

29 Og han sa til henne: "For dette ords skyld, gå bort! Demonen er gått ut av datteren din."

30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at demonen var gått ut, og datteren lå på sengen.

31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' og**(f) Sidons bygder, kom han til**(f) Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet.

32 Og de førte en døv til ham som hadde vondt for å tale, og de bad ham at han skulle legge hånden på ham.

33 Og han tok ham avsides fra folket og la sine fingrer i ørene hans og spyttet og rørte ved tungen hans

34 og så opp til himmelen, sukket og sa til ham: "Effata!" det betyr: "Lukk deg opp!"

35 Og straks ble hans ører åpnet, og hans tunges bånd løsnet, og han talte rent.

36 Og han bød dem at de ikke skulle si det til noen. Men jo mer han bød dem, dess mer kunngjorde de det.

37 Og de forundret seg overmåte og sa: "Han har gjort alle ting vel; både gjør han slik at de døve hører og at de målløse taler."

KAPITTEL 8

(Jesus metter 4000 menn (1-9), vil ikke gi noe tegn fra himmelen (10-13), advarer mot fariseernes surdeig (14-21), helbreder en blind (22-26). Peter bekjenner at Jesus er Guds Sønn (27-30). Jesus taler om sin lidelse, om selvfornektelse og om sitt komme (31-38+Kap.9:1).)

1 I de samme dager, da det var veldig mye folk, og de ikke hadde noe å spise, kalte Jesus sine disipler til seg og sa til dem:

2 "Jeg ynkes inderlig over folket; for de har nå vært hos meg i tre dager og har ingenting å spise.

3 Og dersom jeg lar dem fare fastende hjem, vil de bli utmattet på veien, for noen av dem er kommet langveis fra."

4 Og disiplene hans svarte ham: "Hvorfra skulle noen kunne mette disse med brød her i ørkenen?"

5 Og han spurte dem: "Hvor mange brød har dere?" Og de sa: "Sju."

6 Og han bød folket sette seg ned på marken og tok de sju brød, takket, brøt dem og gav dem til sine disipler, for at de skulle dele dem ut til dem; og de delte dem ut til folket.

7 Og de hadde noen små fisker; og han velsignet dem og bød at også de skulle deles ut.

8 Men de åt og ble mette, og de samlet opp de stykkene som var blitt til overs, sju kurver.

9 Men de som åt**(x) var omkring fire tusen. Og han lot dem fare.

10 Og straks gikk han ombord i båten med sine disipler og kom til traktene ved Dalmanuta.

11 Og fariseerne gikk ut og begynte å diskutere med ham og begjærte av ham et tegn fra himmelen for å friste ham.

12 Og han sukket dypt i sin ånd* og sa: "Hvorfor søker denne slekt tegn? Sannelig sier jeg dere: intet tegn skal gis denne generasjonen."

13 Og han lot dem fare og gikk om bord i båten igjen og fòr over til den andre siden.

14 Og de hadde glemt å ta med brød og hadde ikke mer enn ett brød med seg i båten.

15 Og han bød dem og sa: "Pass opp og ta dere i vare for fariseernes surdeig og Herodes surdeig!"

16 Og de snakket seg imellom og sa: "(Dette sier han) fordi vi ikke har brød med."

17 Og da Jesus merket det sa han til dem: "Hvorfor snakker dere med hverandre om at dere ikke har med brød? Skjønner dere ennå ikke, og forstår dere ikke heller? Har dere ennå forherdede hjerter?

18 Har dere øyne og ser ikke, og har dere ører og hører ikke, og husker dere ikke?

19 Da jeg brøt de fem brødene til de fem tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok dere da opp?" De sa til ham: "Tolv."

20 "Men da jeg brøt de sju (brødene) til de fire tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok dere da opp?" De svarte: "Sju."

21 Og han sa til dem: "Hvordan har det seg at dere ennå ikke forstår?"

22 Og han kom til Betsaida; og de førte en blind til ham og ba ham om å røre ved ham.

23 Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, spyttet i øynene hans, la hendene på ham og spurte ham om han så noe.

24 Og han så opp og sa: "Jeg ser mennesker gå omkring, som om jeg så trær."

25 Deretter la han igjen hendene på øynene hans og gjorde slik at han fikk synet igjen, og han ble helbredet og så alle klart.

26 Og han sendte ham til hans hus og sa: "Du skal verken gå inn i byen eller fortelle det til noen i byen."*(x)

27 Og Jesus og disiplene hans gikk ut til byene ved Cæsarea Filippi, og på veien spurte han sine disipler og sa til dem: "Hvem sier menneskene at jeg er?"

28 De svarte: "Noen (sier) Johannes Døperen, andre Elias, men andre en av profetene."

29 Og han sa til dem: "Men dere, hvem sier dere at jeg er?" Da svarte Peter og sa til ham: "Du er Kristus."

30 Og han bød dem strengt at de ikke skulle si dette om ham til noen.

31 Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen måtte lide meget og forkastes av de eldste, yppersteprestene og de skriftlærde, bli drept og oppstå etter tre dager.

32 Og han sa dette rett ut. Peter tok ham da for seg og begynte å irettesette ham.

33 Men han snudde seg og så på disiplene sine, irettesatte Peter og sa: "Vik bak meg, Satan! For du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

34 Og han kalte folket til seg sammen med sine disipler og sa til dem: "Den som vil komme**(f) etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg!

35 For den som vil frelse sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for min og evangeliets skyld, han skal frelse det.

36 For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden men mister sjelen sin?

37 Eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

38 For den som skammer seg over meg og mine ord blant denne utro og syndige slekt, over ham skal også Menneskesønnen skamme seg når han kommer i sin Fars herlighet med de hellige engler."

KAPITTEL 9

(Jesus forherliges, 2-10; taler om Elias, 11-13; helbreder den månesyke, 14-29; taler om sin lidelse, 30-32, om hvem som er den største, 33-37; vil ikke at man skal forby å drive demoner ut i hans navn, 38-41; advarer mot forførelse, 42-50.).

1 Og han sa til dem: "Sannelig sier jeg dere: Det er noen av dem som står her som ingenlunde skal smake døden før de ser at Guds Rike er kommet i kraft."

2 Og seks dager deretter tok Jesus Peter og Jakob og Johannes til seg og førte dem alene avsides opp på et høyt fjell. Og han ble forvandlet foran deres øyne.

3 Og hans klær ble skinnende, meget hvite, som snø, slik at ingen på jorden som bleker klær kan få dem så hvite.

4 Og Elias og Moses viste seg for dem, og de samtalte med Jesus.

5 Og Peter svarte og sa til Jesus: "Lærer! her er det godt for oss å være; la oss lage tre boliger, en til deg, en til Moses og en til Elias."

6 For han visste ikke hva han skulle si, for de var meget forferdet.

7 Og det kom en sky som overskygget dem, og en røst som kom fra skyen sa: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!"

8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen lenger uten Jesus alene hos dem.

9 Og da de gikk ned fra fjellet, bød han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var oppstått fra de døde.

10 Og de holdt dette ord for seg selv, og diskuterte med hverandre hva det betyr å 'stå opp fra de døde'.

11 Og de spurte ham og sa: "Hvorfor sier de skriftlærde at Elias må komme først?"

12 Og han svarte og sa til dem: "Elias skal sannelig komme først og sette alt i rette stand. Og hvordan det står skrevet om Menneskesønnen at han skal lide meget og bli foraktet!

13 Men jeg sier dere: Elias er også kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham."

14 Og da han kom til disiplene, så han mye folk omkring dem, og de skriftlærde som diskuterte med dem.

15 Og straks alt folket fikk se ham, ble de svært forundret, og de løp til og hilste ham.

16 Og han spurte de skriftlærde**(x): "Hva diskuterer dere med dem?"

17 Og en i folkemengden svarte og sa: "Lærer, jeg har ført min sønn til deg; han har en stum ånd.

18 Og hvor som helst den griper ham, sliter den i ham, og han fråder og skjærer sine**(x) tenner og visner bort. Og jeg sa til disiplene dine at de skulle kaste den ut, men de kunne ikke."

19 Men han svarte dem og sa: "Å, du vantro generasjon! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!"

20 Og de førte ham fram til Ham. Og da han så Ham, begynte ånden straks å slite i gutten, og han falt til jorden, veltet seg og frådet.

21 Og han spurte hans far: "Hvor lenge har dette skjedd med ham?" Og han sa: "Fra barndommen av.

22 Og den har ofte kastet ham både i ild og vann for å ødelegge ham. Men om du kan gjøre noe, da forbarm deg over oss og hjelp oss."

23 Men Jesus sa til ham: "(Ja), dersom du er i stand til å tro*(x)! Alle ting er mulig for den som tror!"

24 Og straks ropte barnets far og sa med tårer**(x): "Jeg tror, Herre**(x)! Hjelp meg i min vantro!"

25 Men da Jesus så at folket løp til, truet han den urene ånden og sa til den: "Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Kom ut av ham og gå aldri mer inn i ham!"

26 Da skrek den ut, rystet ham mange ganger og kom ut av ham. Og han ble som død, slik at mange sa: "Han er død."

27 Men Jesus tok tak i hånden hans og reiste ham opp, og han stod opp.

28 Og da han var gått inn i et hus spurte hans disipler ham privat: "Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?"

29 Og han sa til dem: "Dette slaget kan ikke drives ut ved noe annet enn bønn og faste."*(x)

30 Og da de drog bort derfra vandret de gjennom Galilea; og han ville ikke at noen skulle vite det.

31 For han underviste sine disipler og sa til dem: "Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal drepe ham. Og når han er drept, skal han oppstå på den tredje dagen."

32 Men de forstod ikke det han sa, og fryktet for å spørre ham.

33 Og han kom til Kapernaum. Og da han var i huset, spurte han dem: "Hva var det dere diskuterte dere imellom på veien?"

34 Men de tidde, for de hadde diskutert med hverandre på veien om hvem (som skulle være) den største.

35 Og han satte seg, kalte de tolv til seg og sa til dem: "Dersom noen vil være den første, han skal være den siste iblant alle, og alles tjener."

36 Og han tok et lite barn og stilte det midt iblant dem, tok det i sine armer og sa til dem:

37 "Den som tar imot ett av disse små barna i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men Han som sendte meg."

38 Men Johannes svarte ham og sa: "Lærer! vi så en som ikke følger oss som kastet ut demoner i ditt navn; og vi forbød ham det, fordi han ikke følger oss."

39 Men Jesus sa: "Forby ham det ikke; for det finnes ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn som rett etterpå kan tale ille om meg.

40 For den som ikke er imot oss, er for oss.

41 For den som gir dere et beger vann å drikke i mitt navn, fordi dere hører Kristus til, sannelig sier jeg dere: Han skal på ingen måte miste sin lønn.

42 Og den som forfører en av de små som tror på meg, for ham var det bedre at det ble hengt en kvernstein om halsen hans og at han ble kastet i havet.

43 Og dersom din hånd forfører deg, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå som en krøpling inn til livet, enn å ha to hender og gå bort til helvete, til den uslokkelige ilden,

44 hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokner*(x).

45 Og dersom din fot forfører deg, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå halt inn til livet, enn å ha to føtter og bli kastet i helvete, i den uslokkelige ilden**(x),

46 hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokner*(x).

47 Og dersom ditt øye forfører deg, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds Rike, enn å ha to øyne og bli kastet i helvetes ild**(x),

48 hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokner.

49 For hver og en skal saltes med ild, og hvert offer skal saltes med salt.

50 Saltet er godt, men dersom saltet mister sin kraft, hva vil dere så krydre det med? Ha salt i deres selv og hold fred med hverandre!"

KAPITTEL 10

(Jesus taler om skilsmisse,1-12; velsigner de små barna,13-16; advarer mot rikdom,17-27; trøster dem som har forlatt noe for hans skyld,28-31; taler om sin lidelse,32-34; irette-setter Sebedeus-sønnene og maner til ydmykhet,35-45; helbreder den blinde Bartimeus,46-52.)

1 Og han stod opp og kom derfra til Judeas trakter, gjennom (landet) på den andre siden av Jordan, og folket kom igjen til ham i hopetall. Og han underviste dem igjen, som han pleide.

2 Og fariseerne gikk til ham og spurte for å friste ham: "Er det tillatt for en mann å sende sin hustru fra seg?"

3 Men han svarte og sa til dem: "Hva har Moses påbudt dere?"

4 De sa: "Moses tillot å skrive et skilsmissebrev og sende henne bort."

5 Og Jesus svarte og sa til dem: "Av hensyn til deres hjerters hardhet skrev han dette budet for dere.

6 Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne.

7 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli klebet fast til sin hustru*(x),

8 og de to skal være ett kjøtt*; slik at de ikke lenger er to, men ett kjøtt*.

9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal et menneske ikke skille."

10 Da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham igjen om dette.

11 Og han sa til dem: "Den som sender bort sin hustru og tar en annen til ekte, bedriver hor mot henne.

12 Og dersom en kvinne skiller seg fra sin mann og blir ektet av en annen, så bedriver hun hor."

13 Og de førte til ham småbarn for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem.

14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: "La småbarna komme til meg og hindre dem ikke! For Guds Rike tilhører slike.

15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke mottar Guds Rike som et lite barn, han skal på ingen måte komme inn i det!"

16 Og han tok dem i sin favn, la hendene på dem og velsignet dem.

17 Og da han var gått ut på veien kom en løpende, falt på kne for ham og spurte ham: "Gode Lærer, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv?"

18 Men Jesus sa til ham: "Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god, uten én, nemlig Gud.

19 Du kjenner budene: 'Du skal ikke bedrive hor; du skal ikke slå ihjel; du skal ikke stjele; du skal ikke si falskt vitnesbyrd; du skal ikke bedra noen; ær din far og din mor'."

20 Men han svarte og sa til ham: "Lærer! Alt dette her jeg holdt fra min ungdom av."

21 Men Jesus så på ham, fikk ham kjær og sa til ham: "En ting mangler du. Gå bort og selg alt du har og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; og kom, følg meg og ta korset opp**(x)!"

22 Men han ble mørk til sinns på grunn av dette ordet og gikk bedrøvet bort; han hadde nemlig mange eiendommer.

23 Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene sine: "Hvor vanskelig det er for de som har rikdom å komme inn i Guds Rike!"

24 Men disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus svarte igjen og sa til dem: "Barn! hvor vanskelig det er for dem som stoler på sin rikdom*(x) å komme inn i Guds Rike.

25 Det er lettere at en kamel går gjennom et nåløye, enn at en rik kommer inn i Guds Rike."

26 Da ble de enda mye mer forferdet og sa til hverandre: "Hvem kan da bli frelst?"

27 Men Jesus så på dem og sa: "For menneskene er det umulig, men ikke for Gud; alt er nemlig mulig for Gud."

28 Men Peter begynte å si til ham: "Se, vi har forlatt alt og fulgt deg."

29 Jesus svarte og sa: "Sannelig sier jeg dere, det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller hustru eller barn eller åkrer for min og evangeliets skyld,

30 uten at han skal få hundrefoll igjen: Nå i denne tid hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelser, og i den kommende tidsalder - evig liv.

31 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første."

32 De var nå på veien opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem, og de var forferdet og fulgte ham mens de fryktet. Og han tok igjen de tolv til seg og begynte å si til dem hva som skulle skje med ham:

33 "Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene.

34 Og de skal spotte ham, piske ham, spytte på ham og drepe ham, og på**(f) den tredje dagen skal han oppstå."

35 Da gikk Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, til ham og sa: "Lærer! vi ønsker at du skal gjøre for oss det vi vil be om."

36 Men han sa til dem: "Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?"

37 De sa til ham: "Gi oss at vi kan sitte, den ene ved din høyre side, og den andre ved din venstre side, i din herlighet."

38 Men Jesus sa til dem: "Dere vet ikke hva dere ber om! Kan dere drikke den kalk som jeg drikker, og døpes med den dåp som jeg døpes med?"

39 De sa til ham: "Vi kan." Men Jesus sa til dem: "Dere skal virkelig**(x) drikke den kalk som jeg drikker, og døpes med den dåp som jeg døpes med;

40 men å få sitte ved min høyre og ved min venstre side - det hører ikke meg til å gi noen, uten dem som det er beredt for."

41 Og da de ti hørte det, ble sinte på Jakob og Johannes.

42 Da kalte Jesus dem til seg og sa til dem: "Dere vet at de som synes å herske over folkene har makt over dem, og stormennene deres undertvinger dem.

43 Men det skal ikke være slik iblant dere! Den som vil være stor iblant dere skal være deres**(f) tjener,

44 og den som vil bli**(f) den første iblant dere, skal være alles slave.

45 For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for å tjene og å gi sin sjel til en gjenløsnings betaling for mange."

46 Og de kom til Jeriko. Og da han gikk ut av Jeriko sammen med disiplene sine, satt Timeus' sønn, Bartimeus den blinde, ved veien og tigget.

47 Og da han hørte at det var Jesus, nasaréeren, begynte han å rope og si: "Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!"

48 Og mange truet ham for at han skulle tie, men han ropte enda mer: "Du Davids sønn, forbarm deg over meg!"

49 Og Jesus stod stille og sa at de skulle kalle på ham; og de kalte på den blinde og sa til ham: "Vær ved godt mot, stå opp, han kaller på deg!"

50 Han kastet av seg kappen sin, stod opp og kom til Jesus.

51 Da svarte Jesus og sa til ham: "Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?" Den blinde sa til ham: "Rabboni! at jeg kan bli seende."

52 Da sa Jesus til ham: "Gå bort, din tro har helbredet deg!" Og straks ble han seende og fulgte Jesus på veien.

KAPITTEL 11

(Jesus rir inn i Jerusalem, 1-10; går i templet, til Betania, forbanner fiken-treet,11-14; renser temp-elet,15-18; taler om troen og bønnen,19-26; vil ikke si av hvilken makt han gjorde sine gjerninger,27-33.)

1 Og da de kom nær til Jerusalem, til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av sine disipler og sa til dem:

2 "Gå bort til den landsbyen som ligger foran dere. Og straks dere kommer inn i den skal dere finne en fole bundet, på hvilken intet menneske har sittet. Løs den og før den hit!

3 Og dersom noen sier til dere: 'Hvorfor gjør dere dette?', da si at Herren behøver det; så skal han straks sende det hit."

4 De gikk av sted og fant folen bundet ved døren utenfor på gaten og løste den.

5 Og noen av dem som stod der sa til dem: "Hva gjør dere, løser dere folen?"

6 Men de sa til dem det som Jesus hadde befalt; og de lot dem gå.

7 Så førte de folen til Jesus og la sine klær på den; og han satte seg på den.

8 Men mange bredte sine klær på veien, og andre hogde greiner av trærne**(f) og strødde på veien**(x-88).

9 Og de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte og sa: "Hosianna! velsignet være han som kommer i Herrens navn!

10 Velsignet være vår far Davids rike, som kommer i Herrens navn**(x); Hosianna i det høyeste!"

11 Og Jesus gikk inn i Jerusalem, inn i templet. Og da han hadde sett seg omkring over alt, gikk han, ettersom det var sent på dagen, ut til Betania med de tolv.

12 Dagen etter, da de gikk ut fra Betania, ble han sulten.

13 Og da han så et fikentre langt borte som hadde blader, gikk han bort for å se om han kunne finne noe på det. Og da han kom til det, fant han ingenting annet enn blader, for det var ikke fikentid.

14 Som en respons (på dette) sa Jesus**(x) til det: "Aldri i evighet skal noen spise frukt av deg mer!"

15 Og de kom til Jerusalem, og Jesus gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet. Og pengevekslernes bord og duekremmernes benker veltet han.

16 Og han tillot ikke at noen bar noen ting gjennom templet.

17 Og han lærte dem og sa til dem**(x): "Er det ikke skrevet:'Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk'? Men dere har gjort det til en røverhule!"

18 Og de skriftlærde og yppersteprestene hørte dette, og de søkte etter hvordan de kunne få drepe ham. For de fryktet for ham, ettersom alt folket undret seg veldig over læren hans.

19 Og da det var blitt kveld, gikk han ut utenfor byen.

20 Og da de om morgenen gikk forbi, så de at fikentreet var visnet fra røttene av.

21 Og da Peter husket på det, sa han til ham: "Rabbi! Se, fikentreet som du forbannet, er visnet!"

22 Og Jesus svarte og sa til dem: "Ha Guds tro!

23 For**(x) sannelig sier jeg dere, at hvem som helst som sier til dette fjellet: 'Løft deg opp og kast deg i havet!' og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at de ting han sier skal skje, han skal få hva som helst han sier**(x)!

24 Derfor sier jeg dere: Alt hva dere bedende begjærer, tro at dere får det*(f), og det skal bli deres!

25 Og når dere står og ber, så tilgi, dersom dere har noe imot noen, for at også deres Far som er i himlene skal tilgi dere deres overtredelser.

26 Men dersom dere ikke tilgir, skal deres Far som er i himlene heller ikke tilgi dere deres overtredelser!"*(x)

27 Og de kom igjen til Jerusalem, og da han gikk inn i templet kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste til ham.

28 Og de sa til ham: "Ved hvilken autoritet gjør du disse ting? Og hvem gav deg denne autoriteten til å gjøre disse ting?"

29 Men Jesus svarte og sa til dem: "Jeg vil også spørre dere om en ting. Svar meg, så vil jeg og si dere med hvilken autoritet jeg gjør disse ting.

30 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg!"

31 Og de tenkte ved seg selv og sa: "Sier vi: 'Den var fra himmelen', da sier han: 'Hvorfor trodde dere ham da ikke?'

32 Men sier vi: 'Den var fra mennesker...' - de fryktet for folket. For alle holdt Johannes for i sannhet å være en profet.

33 Og de svarte og sa til Jesus: "Vi vet ikke." Og Jesus svarte og sa til dem: "Så sier jeg dere heller ikke med hvilken autoritet jeg gjør disse ting."

KAPITTEL 12

(Jesus forteller en lignelse om vingårdsmennene, 1-12; taler om skattepenger, 13-17, om oppstandelsen, 18-27, om det første bud i loven, 28-34, om Messias, 35-37; advarer mot de skriftlærde, 38-40; roser enken som gav sin gave, 41-44.)

1 Og han begynte å si til dem ved lignelser: "En mann plantet en vingård og laget et gjerde rundt den, og gravde (et sted for) vinpressen og bygde et tårn. Så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.

2 Og han sendte en tjener til vingårdsmennene da tiden kom at han skulle motta av vingårdens frukt fra vingårdsmennene.

3 Men de grep ham og slo ham, og lot ham gå tomhendt fra seg.

4 Og han sendte på nytt en annen tjener til dem.Denne kastet de steiner på** (x) og såret hans hode, og så sendte de ham tilbake etter å ha vanæret ham.

5 Og han sendte atter en annen. Ham slo de ihjel, og mange andre; noen slo de, og noen drepte de.

6 Men ettersom han ennå hadde en sønn, som han elsket, sendte han til slutt også denne til dem og sa: 'De vil frykte for min sønn!'

7 Men disse vingårdsmennene sa til hverandre: 'Dette er arvingen; kom , la oss slå ham ihjel, så blir arven vår!'

8 Og de grep ham og slo ham ihjel og kastet ham ut av vingården.

9 Hva skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og ødelegge vingårdsmennene og leie bort vingården til andre.

10 Har dere heller ikke lest dette sted i Skriften: 'Den stein som bygningsmennene forkastet, den er blitt til en hovedhjørnestein;

11 av Herren er det skjedd, og det er underfullt i våre øyne'?"

12 Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket. For de forstod at han sa denne lignelsen mot dem. Og de forlot ham og gikk bort.

13 Og de sendte noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham med ord.

14 De kom og sa til ham: "Lærer! Vi vet at du er sannferdig og ikke bryr deg om noen. For du anser ikke menneskers person, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å betale keiseren skatt, eller ikke? Skal vi betale eller ikke betale?"

15 Men visste om deres hykleri og sa til dem: "Hvorfor frister dere meg? Bring meg en denar så jeg kan se på den!"

16 De gav ham da en. Og han sa til dem: "Hvem sitt bilde og (hvem sin) påskrift er dette?" De sa til ham: "Keiserens."

17 Og Jesus svarte og sa til dem: "Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!" Og de forundret seg over ham.

18 Og saddukeerne, som sier at det ikke er noen opp-standelse, kom til ham, spurte ham og sa:

19 "Lærer! Moses har foreskrevet oss at når noens bror dør og etterlater en hustru, men ikke etterlater barn, da skal hans bror ta hans hustru og oppreise avkom for sin bror.

20 Når var det sju brødre, og den første tok en hustru og døde og etterlot ikke avkom.

21 Og den andre tok henne og døde, og heller ikke han etterlot avkom, og den tredje likeså.

22 De tok henne alle sju**(x) (til hustru), og etterlot ikke avkom. Sist av dem alle døde også kvinnen.

23 I oppstandelsen altså, når de oppstår, hvem av dem sin hustru skal hun da være? For de sju har hatt henne til hustru."

24 Da svarte Jesus og sa til dem: "Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft?

25 For når de er oppstått fra de døde, da verken tar de til ekte eller bortgiftes, men de er som engler i himlene.

26 Men om de døde, at de oppreises, har dere ikke lest i Moses' bok på stedet om tornebusken, hvordan Gud talte til ham og sa: 'Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?'

27 Gud er ikke dødes, men levendes Gud. Derfor**(x) farer dere meget vill."

28 Og en av de skriftlærde som hadde hørt dem snakke med hverandre, og som skjønte at han hadde svart dem godt, gikk til ham og spurte ham: "Hvilket er det første bud av alle?"

29 Men Jesus svarte ham: "Det første bud av alle er dette: 'Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én',

30 og 'du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele din forstand og av hele din styrke'; dette er det første bud*(x).

31 Og det andre, som er likt, er dette: 'Du skal elske nesten din som deg selv'. Det er intet annet bud større enn disse."

32 Og den skriftlærde sa til ham: "Lærer! Du har talt vel, med sannhet; for det er én Gud, og det er ingen annen foruten Ham,

33 og å elske Ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin sjel**(x) og av hele sin styrke, og å elske nesten sin som seg selv er mer enn alle brennoffer og slaktoffer."

34 Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: "Du er ikke langt fra Guds Rike." Og ingen våget å spørre ham mer.

35 Og Jesus svarte og sa, da han underviste i templet: "Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids sønn?

36 For David selv sier i Den Hellige Ånd: 'Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg legger dine fiender som fotskammel under føttene dine'!

37 Så kaller da David selv ham Herre, og hvordan er han da hans sønn?" Og den store mengden hørte ham gjerne.

38 Og han sa til dem i sin undervisning: "Ta dere i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kjoler og bli hilst på torgene

39 og ha de første plassene i synagogene og ha de beste plassene i selskapene!

40 De som eter opp enkers hus og for syns skyld ber lenge, de skal få desto hardere dom."

41 Og da Jesus hadde satt seg midt imot tempelkisten, så han hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike la mye i den,

42 og en fattig enke kom og kastet to småmynter i den - det er en kodrant.

43 Og han kalte disiplene sine til seg og sa til dem: "Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de som la i kisten.

44 For de la alle av sin overflod; men denne la av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av."

KAPITTEL 13

(Jesus taler om templets og Jerusalems ødeleggelse og forutgående tegn (1-23), om verdens ende og tegn på dette (24-31), befaler alle å våke (32-37).

1 Og da han gikk ut av templet sa en av hans disipler til ham: "Lærer! Se for noen steiner og for noen bygninger!"

2 Og Jesus svarte og sa til ham: "Ser du disse store bygningene? Ikke en stein skal bli latt tilbake på en annen som ikke skal brytes ned!"

3 Og da han satt på Oljeberget, like overfor templet, spurte Peter og Jakob og Johannes og Andreas ham privat:

4 "Si oss, når skal dette skje, og hva er tegnet på når alt dette skal fullbyrdes?"

5 Men Jesus svarte dem og begynte og si: "Se til at ikke noen forfører dere!

6 For mange skal komme i mitt navn og si: 'Jeg er (Kristus)'. Og de skal forføre mange.

7 Men når dere hører kriger og rykter om kriger, vær da ikke redde! For det må skje; men enden er ikke enda.

8 For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være jordskjelv flere steder, og det skal være hungersnød og opprør*(x). Disse ting er begynnelsene til (fødsels-) smertene.

9 Men ta dere i vare! For de skal overgi dere til domstoler og til synagoger; dere skal bli pisket og stilles fram for fyrster og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem.

10 Og evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag.

11 Men når de fører dere bort for å overgi dere, så bekymre dere ikke på forhånd for hva dere skal si, og grunn ikke på det**(x); men tal det som blir gitt dere i den samme time! For det er ikke dere som taler, men Den Hellige Ånd.

12 Men en bror skal forråde sin bror til døden, og en far sitt barn, og barn skal sette seg opp mot foreldre og drepe dem.

13 Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men den som har holdt ut til enden, han skal bli frelst.

14 Men når dere ser ødeleggelsens styggedom, som er omtalt av profeten Daniel**(x), stå der hvor den ikke bør - la den som leser forstå det! - da må de som er i Judea flykte til fjellene!

15 Men den som er på taket må ikke gå ned i huset eller gå inn for å hente noe fra sitt hus,

16 og den som er på åkeren må ikke vende tilbake for å hente kappen sin!

17 Men stakkars de gravide og dem som gir die i de dagene!

18 Men be om at flukten deres ikke må skje om vinteren!

19 For i disse dager skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært fra skapningens begynnelse, som Gud skapte, inntil nå, og ikke heller skal bli.

20 Og dersom Herren ikke forkortet de dager, ble intet kjøtt frelst. Men for de utvalgtes skyld, som han har utvalgt, har han forkortet de dager.

21 Og om noen da sier til dere: 'Se, her er Kristus' eller 'Se der!', da skal dere ikke tro det.

22 For falske kristus'er og falske profeter skal oppstå og gjøre tegn og under for å forføre endog*(x) de utvalgte, om det var mulig.

23 Men vær på vakt! Se, jeg har sagt dere alt på forhånd.

24 Men i de dager, etter den trengselen, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn,

25 og himmelens stjerner skal falle ned, og de krefter som er i himlene skal rystes.

26 Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet.

27 Og da skal han sende ut sine engler og samle sine utvalgte fra de fire vind-retninger, fra jordens ende inntil himmelens ende.

28 Men lær en lignelse av fikentreet: Når sevje allerede er kommet i dets greiner og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær.

29 Likeså og dere, når dere ser disse ting skje, da vit at (Kristus) er nær for døren!

30 Sannelig sier jeg dere: Denne generasjonen skal slett ikke forgå før disse ting skjer - alle sammen.

31 Himmelen og jorden skal forgå, men mine ord skal ikke forgå.

32 Men om denne dagen og timen vet ingen, heller ikke englene som er i himmelen, heller ikke Sønnen, uten Faderen alene.

33 Pass på, våk og be**(x)!

For dere vet ikke når tiden er inne.

34 (Det er) likesom et menneske som drog utenlands. Han forlot sitt hus og gav sine tjenere autoriteten, og hver sin oppgave, og befalte dørvokteren at han skulle våke.

35 Derfor, våk! - for dere vet ikke når husets herre kommer, om kvelden eller ved midnatt eller ved hanegal eller om morgenen -

36 for at han ikke, når han plutselig kommer, skal finne dere sovende!

37 Men det jeg sier til dere, det sier jeg til alle: Våk!"

KAPITTEL 14

(Yppersteprestene vil drepe Jesus (1-2). Jesus blir salvet (3-9). Judas beslutter å forråde ham (10-11). Jesus spiser påskelammet, taler om den som skal forråde ham (12-21), innstifter nattverden (22-25), taler på veien til Oljeberget om Peters fall (26-31), begynner sin lidelse i urtegården (32-42), blir forrådt (43-46). Peter slår til med sverd (47). Jesus irettesetter sine fiender; disiplene flykter - også den unge mannen (48-52). Jesus blir ført til Kaifas' hus, svarer først ingenting, bekjenner at han er Guds Sønn, blir fordømt og spottes (53-65). Peter fornekter ham (66-72)).

1 Men det var påske og de usyrede brøds høytid to dager deretter. Og yppersteprestene og de skriftlærde søkte etter hvordan de med list kunne gripe og drepe ham.

2 Men de sa: "Ikke på høytiden, for at det ikke skal bli oppløp blant folket!"

3 Og da han var i Betania, i Simons, den spedalskes hus, mens han satt til bords, kom en kvinne som hadde en alabaster-krukke med uforfalsket, meget kostbar nardussalve. Og hun brøt i stykker alabasterkrukken og øste den ut over hans hode.

4 Men det var noen som ble vrede seg i mellom og sa: "Hva tjener denne sløsingen av salven til?

5 For den kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og gitt til de fattige." Og de skjente på henne.

6 Men Jesus sa: "La henne være i fred! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.

7 For dere har alltid de fattige hos dere, og når dere vil kan dere gjøre vel imot dem; men meg har dere ikke alltid.

8 Hun gjorde det hun kunne; hun har forut salvet mitt legeme til begravelsen.

9 Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst dette evangeliet blir forkynt i hele verden, der skal også det som hun har gjort omtales til minne om henne."

10 Og Judas Iskariot, en av de tolv, gikk av sted til yppersteprestene for å forråde ham til dem.

11 Men da de hørte det, ble de glade og lovte å gi ham penger. Og han søkte hvordan han beleilig kunne forråde ham.

12 Og på den første dag av de usyrede brøds høytid, da man slaktet påskelammet, sa hans disipler til ham: "Hvor vil du at vil skal gå hen for gjøre i stand, slik at du kan ete påskelammet?"

13 Og han sendte to av sine disipler av sted og sa til dem: "Gå av sted inn i byen, og en mann som bærer en vannkrukke skal møte dere; følg ham!

14 Og der han går inn, der skal dere si til herren i huset: 'Læreren sier: Hvor er gjesterommet hvor jeg kan ete påskelammet med mine disipler?'

15 Og han skal vise dere en stor sal som er oppdekket og klar; gjør den i stand for oss!"

16 Og disiplene hans gikk ut og kom til byen og fant det slik som han hadde sagt dem, og de beredte påskelammet.

17 Og da det var blitt kveld, kom han med de tolv.

18 Og mens de satt til bords og åt, sa Jesus: "Sannelig sier jeg dere: En av dere som spiser med meg skal forråde meg!"

19 Men de ble bedrøvet og sa til ham, den ene etter den andre: "Det er vel ikke meg?" Og en annen: "Det er vel ikke meg?"**(x)

20 Men han svarte og sa til dem: "En av de tolv er det, den som dypper med meg i fatet.

21 Menneskesønnen går nok bort, slik som det er skrevet om ham. Men ve det menneske forråder Menneskesønnen! Det hadde vært godt for det mennesket om han ikke var født!"

22 Og mens de åt tok Jesus*(f) brødet. Da han hadde velsignet det, brøt han det, gav dem og sa: "Ta og spis!**(x) Dette er mitt legeme."

23 Så tok han begeret, takket og gav dem; og de drakk alle av det.

24 Og han sa til dem: "Dette er mitt blod, det nye testamentets (blod), som utgytes for mange.

25 Sannelig sier jeg dere: Jeg ikke mer skal drikke av vintreets frukt, inntil den dag da jeg skal drikke den ny i Guds Rike."

26 Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

27 Og Jesus sa til dem: "I denne natt**(x) skal dere alle ta anstøt av meg**(x). For det er skrevet: 'Jeg skal slå hyrden, og fårene skal bli spredt'.

28 Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea."

29 Men Peter sa til ham: "Om de enn alle tar anstøt, vil jeg likevel ikke ta anstøt."

30 Og Jesus sa til ham: "Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger."

31 Men han tok enda sterkere i og sa: "Om jeg så skal dø med deg, vil jeg likevel ikke fornekte deg!" Og alle sa det samme.

32 Og de kom til en plass som het Getsemane, og han sa til disiplene sine: "Sett dere her mens jeg ber!"

33 Og han tok Peter, Jakob og Johannes med seg og begynte å skjelve og fikk veldig angst.

34 Og han sa til dem: "Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her og våk!"

35 Og han gikk litt fram, falt ned på jorden og ba at denne time måtte gå ham forbi, om det var mulig.

36 Og han sa: "Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke hva jeg vil, men hva du vil!"

37 Og han kom og fant dem sovende og sa til Peter: "Simon, sover du? Kunne du ikke våke én time?

38 Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjøttet er svakt."

39 Og han gikk igjen bort og ba og sa de samme ord.

40 Og han kom igjen og fant dem igjen sovende, for deres øyne var tunge. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.

41 Og han kom tredje gang og sa til dem: "Sover dere fremdeles? Det er slutt. Timen er kommet, se, Menneskesønnen forrådes i synderes hender.

42 Stå opp, la oss gå! Se, han som forråder meg er nær."

43 Og straks, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, fram, og en stor skare med ham med sverd og stokker, fra yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste.

44 Men den som forrådte ham hadde gitt dem et tegn og sagt: "Den som jeg kysser, ham er det. Grip ham og før ham bort med sikker (vakt)."

45 Og da han kom, gikk han straks til ham og sa: "Rabbi! Rabbi!" og kysset ham.

46 Men de la hånd på ham og grep ham.

47 Men en av dem som stod der drog sverdet ut, slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham.

48 Og Jesus svarte og sa til dem: "Dere er gått ut som til en røver, med sverd og stokker for å ta meg.

49 Daglig var jeg hos dere og underviste i templet, og dere grep meg ikke; men dette er skjedd for at Skriftene skulle oppfylles."

50 Og alle forlot ham og flyktet.

51 Og en ung mann fulgte ham, som hadde kastet et fint linklede over den nakne kroppen sin. Og de unge mennene**(x) grep fatt i ham.

52 Men han slapp det fine linkledet og flyktet naken bort fra dem.

53 Og de førte Jesus bort til ypperstepresten; og alle yppersteprestene, de eldste og de skriftlærde kom sammen hos ham.

54 Og Peter fulgte etter ham langt bak like inn i yppersteprestens gård. Og han satt sammen med tjenerne og varmet seg ved ilden.

55 Men yppersteprestene og hele Rådet søkte vitnesbyrd mot Jesus for å kunne drepe ham, men de fant ingen ting.

56 For mange bar fram falske vitnesbyrd mot ham, men vitnesbyrdene stemte ikke overens med hverandre.

57 Og noen stod opp og bar falskt vitnesbyrd mot ham og sa:

58 "Vi har hørt at han sa: 'Jeg vil rive ned dette templet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet, som ikke er gjort med hender'."

59 Og ikke en gang slik kom deres vitnesbyrd overens.

60 Og ypperstepresten stod opp midt iblant dem og spurte Jesus og sa: "Svarer du slett ingenting? Hva vitner disse mot deg?"

61 Men han tidde og svarte ingen ting. Igjen spurte ypperstepresten ham og sa til ham: "Er du Kristus, Den Velsignedes Sønn?"

62 Og Jesus sa: "JEG ER! Og dere skal se Menneskesønnen sitte hos kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer."

63 Ypperstepresten flerret da sine klær og sa: "Hva skal vi nå med vitner?

64 Dere har hørt Guds-bespottelsen. Hva mener dere?" Men de fordømte ham alle til å være skyldig til døden.

65 Og noen begynte å spytte på ham. De tildekket hans ansikt, slo ham med nevene og sa til ham: "Profeter!" Og tjenerne slo ham på munnen.

66 Og mens Peter var nede på gårdsplassen, kom en av yppersteprestens tjeneste-piker.

67 Og da hun så Peter varme seg, så hun på ham og sa: "Du har også vært med Jesus fra Nasaret."

68 Men han nektet og sa: "Jeg kjenner ham ikke, og vet ikke hva du snakker om!" Og han gikk utenfor i forgården; og hanen gol*(x).

69 Og piken så ham igjen og begynte å si til dem som stod der: "Han der er en av dem!"

70 Men han nektet igjen. Og litt etterpå sa de som stod der nok en gang til Peter: "Sannelig, du er en av dem; for du er og en galileer, og dialekten din ligner**(x).

71 Men han begynte å forbanne seg og sverge: "Jeg kjenner ikke det mennesket som dere snakker om."

72 Og hanen gol for andre gang. Da mintes Peter det ord som Jesus hadde sagt til ham: "Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger." Og han gikk bort og gråt.

KAPITTEL 15

(Jesus bekjenner for Pilatus at han er konge (1-5). Pilatus slipper Barabbas fri, overgir Jesus til pisking og korsfestelse (6-15). Jesus tornekrones, blir slått, blir ført ut (16-20). Simon bærer hans kors; Jesus vil ikke drikke myrravin; han korsfestes; hans klær deles (21-25). Overskriften skrives; to røvere korsfestes med ham (26-28). Jesus bespottes (29-32). Solen blir formørket; Jesus roper til Gud, bespottes igjen, drikker eddik, dør; templets forheng splittes; høvedsmannen tror (33-39). Kvinnene ser på; Josef begraver ham (40-47).

1 Og straks om morgenen, da yppersteprestene sammen med de eldste, de skriftlærde og hele Rådsforsamlingen hadde holdt råd, bandt de Jesus, førte ham bort og overgav ham til Pilatus.

2 Og Pilatus spurte ham: "Er du jødenes konge?" Han svarte og sa til ham: "Du sier det."

3 Og yppersteprestene anklaget ham meget. Men han svarte ikke et ord**(x).

4 Pilatus spurte ham igjen og sa: "Svarer du ingenting? Se hvor alvorlige ting de vitner mot deg!"

5 Men Jesus svarte fremdeles ingenting, så Pilatus undret seg.

6 Men på høytiden pleide han å gi dem en fange fri, den de begjærte.

7 Men det var en som het Barabbas som var fanget med opprørerne. Han hadde begått et mord i opprøret.

8 Og folket ropte og begynte å be ham om å gjøre for dem som han alltid pleide.

9 Men Pilatus svarte dem og sa: "Vil dere at jeg skal gi dere Jødenes konge fri?"

10 For han visste at yppersteprestene hadde overgitt ham på grunn av misunnelse.

11 Men yppersteprestene oppegget folket for at han heller skulle gi dem Barabbas fri.

12 Men Pilatus svarte og sa igjen til dem: "Hva vil dere da at jeg skal gjøre med ham som dere kaller Jødenes konge?"

13 Men de ropte igjen: "Korsfest ham!"

14 Da sa Pilatus til dem: "Hva ondt har han da gjort?" Men de ropte mye mer: "Korsfest ham!"

15 Men Pilatus ville gjøre folket tilfreds og gav dem Barabbas fri og overgav Jesus, etter at han hadde latt ham piske, til å bli korsfestet.

16 Men soldatene førte ham inn i gården, i domshuset, og kalte hele vaktstyrken sammen.

17 Og de iførte ham en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på ham,

18 og de begynte å hilse ham: "Vær hilset, du jødenes konge!"

19 Og de slo hodet hans med et rør, spyttet på ham, falt på kne og tilbad ham.

20 Og da de hadde spottet ham, tok de av ham purpurkappen og iførte ham hans egne klær, og de førte ham ut for å korsfeste ham.

21 Og de tvang en forbigående, Simon fra Kyréne, som kom fra marken, far til Aleksander og Rufus, til å bære hans kors.

22 Og de førte ham til det stedet som kalles Golgata, det betyr: Hodeskallestedet.

23 Og de gav ham vin blandet med myrra å drikke; men han tok den ikke.

24 Og da de hadde korsfestet ham, delte de hans klær og kastet lodd om dem, hva enhver skulle ta.

25 Men det var den tredje time da de korsfestet ham.

26 Og der var skrevet en overskrift med beskyldningen mot ham: "Jødenes konge".

27 Og de korsfestet to røvere med ham, en på hans høyre og en på hans venstre side.

28 Og Skriften ble oppfylt, som sier: Han ble regnet blant lovløse.

29 Og de som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodene og sa: "Nå, du som river ned templet og bygger det på tre dager!

30 Frels deg selv og stig ned fra korset!"

31 På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom sammen med de skriftlærde og sa: "Han har frelst andre; seg selv kan han ikke frelse.

32 Kristus, Israels konge, stig nå ned fra korset, for at vi kan se og tro!" Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.

33 Men da den sjette time var kommet, ble der et mørke over hele jorden inntil den niende time.

34 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: "Elo'i, Elo'i! Lama sabaktani!" Det betyr: "Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?"

35 Og da noen av dem som stod der hørte det, sa de: "Se, han kaller på Elias."

36 Men en løp til og fylte en svamp med eddik og stakk den på et rør og gav ham å drikke og sa: "Holdt! la oss se om Elias kommer for å ta ham ned!"

37 Men Jesus ropte med høy røst og utåndet.

38 Og forhenget i templet ble delt i to stykker fra øverst til nederst.

39 Men høvedsmannen som stod der midt imot ham og så at han utåndet med et slikt rop*(x), sa: "Sannelig, dette mennesket var Guds Sønn!"

40 Men det var også kvinner der som så på fra lang avstand. Blant dem var Maria Magdalena og Maria, den yngre Jakobs og Joses' mor, og Salome.

41 De hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea, og mange andre kvinner som var gått opp til Jerusalem med ham.

42 Og da det allerede var blitt sent, fordi det var beredelses-dagen, som er før sabbaten,

43 kom Josef fra Arimatea, en hederlig rådsmann, som også ventet på Guds-Riket. Han dristet seg til å gå inn til Pilatus og be om Jesu legeme.

44 Men Pilatus undret seg over at han allerede skulle være død, og han kalte på høvedsmannen og spurte ham om han hadde vært død lenge.

45 Og da han fikk vite det av høvedsmannen, gav han Josef legemet*(f).

46 Og denne kjøpte et fint linklede og tok ham ned og svøpte ham i det fine linkledet og la ham i en grav som var uthugget i en klippe, og rullet en stein over døren på graven.

47 Men Maria Magdalena og Maria, Joses' mor, så hvor han ble lagt.

KAPITTEL 16

(Englene forkynner Jesu oppstandelse for kvinnene (1-8). Jesus blir sett av Maria Magdalena (9-11), av de to som gikk til Emmaus (12-13), av de elleve (14), befaler disiplene sine å forkynne og lover å være med dem (15-18), blir tatt opp til himmelen (19-20).)

1 Og da sabbaten var forbi, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å komme og salve ham.

2 Og de kom til graven på den første dag i uken, meget tidlig, da solen var gått opp.

3 Og de sa til hverandre: "Hvem skal velte steinen ut fra døren på graven for oss?"

4 Og da de så opp, så de at steine var veltet fra. Den var nemlig meget stor.

5 Og de gikk inn i graven og så en ung mann sitte på høyre side, iført en lang, hvit kjortel, og de ble svært forferdet.

6 Men han sa til dem: "Frykt ikke! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her!

Se, der er stedet hvor de la ham.

7 Men gå bort og si til disiplene hans, og til Peter, at han går i forveien for dere til Galilea! Der skal dere se ham, som han har sagt dere."

8 Og de gikk fort**(x) ut og flyktet fra graven, skjelvende og grepet av forferdelse. Og de sa ingenting, for de var redde. 

9 Nå når (Jesus) var oppstått tidlig den første (dagen) i uken, viste han seg først for Maria Magdalena, som han hadde kastet sju demoner ut av.

10 Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham, som sørget og gråt.

11 Og da disse hørte at han levde og var sett av henne, trodde de det ikke.

12 Men deretter viste han seg i en annen skikkelse for to av dem under deres vandring, da de gikk ut på landet.

13 Også de gikk bort og fortalte det til de andre. Dem trodde de heller ikke.

14 Til sist viste han seg for de elleve mens de satt til bords, og han refset vantroen deres og deres hardhjertethet fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham oppstanden.

15 Og han sa til dem: "Gå ut i all verden og proklamer evangeliet for all skapningen!

16 Den som tror og blir døpt skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.

17 Og disse tegn skal følge de troende: I mitt navn skal de kaste ut demoner; de skal tale i nye tunger;

18 de skal ta slanger i hendene, og dersom de drikker noe dødbringende, skal det på ingen måte skade dem; på de syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet."

19 Så ble Herren, etter at han hadde talt med dem, tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd.

20 Men de gikk ut og forkynte over alt, og Herren arbeidet med og stadfestet Ordet ved de medfølgende tegnene*(k).

Amen**(x).

Kommentar:

Versene 9-20 er i en del moderne bibelutgaver omgitt av klammer eller på andre måter bortforklart med at de ikke finnes i de beste og eldste håndskrifter. Dette har vi sterke innvendinger mot! Markus 16:9-20 finnes i ca. 1800 greske manuskripter, og er utelatt i kun 3 av dem, nemlig "Codex Sinaiticus" (Alef), "Codex Vaticanus" (B) og 304. De 2 første stammer fra Alexandria i Egypt, som er beryktet for upålitelig håndtering av NT's tekst, og dateres kanskje så langt tilbake som ca.331 e.Kr. Alef og B er upålitelige og fulle av feil og mangler. Mark. 16:9-20 var allerede kjent for "kirkefedre" så tidlig som i det 2. århundre (se -78 oversettelsens fotnoter om dette). Papias referer til disse versene allerede i år 100 e.Kr. Justin Martyr siterer det siste verset i år 151 e.Kr., Ireneus siterer og kommenterer vers 19 i år 180 e.Kr. Hippolytus siterer vers 17 og 18 i perioden 190-227 e.Kr. osv. De finnes i alle greske leksjonarier (ca. 2000 stk). Alle syriske manuskripter (MSS) (omkring 1000) inneholder disse versene, bortsett fra ett: Sinaitic. Alle eksisterende latinske MSS (ca 8000) inneholder dem, bortsett fra ett: k.

(Kilder: Article no. 16 fra The Trinitarian Bible Society, London, England, og Wilbur N. Pickering, USA). At disse versene er Jesu egne sanne ord, kan det ikke være noen tvil om!