Jeg har modernisert teksten, men samtidig forsøkt å bevare kontakten med den opprinnelige danske teksten. Det kan derfor forekomme en del uvanlige ord, uttrykk og setninger. Mitt hovedpoeng er å formidle disse gamle biblenes budskap til vår tids lesere, slik at de kan få del i de fasetter og varianter som den hellige skrift presenterer i de eldre oversettelsene. Textus Receptus er den greske teksten som benyttes. Jeg har benyttet * for å markere der det er viktige forskjeller fra den tekst som er brukt i Det norske bibelselskapets greske tekst.Arbeidet er ikke ferdig, så dette er kun et utkast. All kopiering er forbudt, alle rettigheter tilhører John Kjetil Lode.
APOSTELEN PAULUS'**(x) BREV TIL
HEBREERNE
KAPITTEL 1
1 Etter at Gud tidligere hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene, så talte han i disse siste dager til oss gjennom Sønnen,
2 som han har satt til en arving over alle ting; gjennom ham har han og gjort verdenene,
3 (og) som, fordi han er herlighetens avglans og hans vesens uttrykte bilde og bærer alle ting med sin krafts Ord, renset han ved seg selv**(x) våre synder og satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye;
4 og han er blitt så mye ypperligere enn englene, som han har arvet et herligere navn framfor dem.
5 For til hvilken engel sa han noen tid: "Du er min sønn, jeg fødte deg i dag"?, og nok en gang: "Jeg skal være en far for ham, og han skal være min sønn."
6 Men igjen, når han fører inn den førstefødte i jorderike, sier han: "Og alle Guds engler skal tilbe ham."
7 Og om englene sier han: "Han som gjør sine engler til ånder og sine tjenere til ildsluer."
8 Men til Sønnen: "Gud! din trone varer i all evighet; ditt kongerikes spir er et rettferdighets spir.
9 Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet**(f); derfor, O Gud, salvet din Gud deg med gledens olje framfor dem som er delaktige med deg", -
10 Og: "Du Herre, grunnfestet jorden fra begynnelsen, og himlene er dine henders gjerninger.
11 De skal forgå; men du forblir; og de skal alle gjøres gamle som en kledning,
12 og du skal forvandle dem som et klede, og de skal omskiftes; men du, du er den samme, og dine år skal ikke ta slutt."
13 Men til hvilken av englene sa han noen tid: "Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg legger dine fiender til dine føtters fotskammel"?
14 Er de ikke alle tjenende ånder, utsendt til å tjene for dem som skal arve frelse?
KAPITTEL 2
1 På grunn av dette er det desto mer nødvendig for oss**(f) å holde oss til de ting som vi har hørt, for at vi ikke skal flyte bort fra det;
2 for hvis det Ord er blitt fast som er talt gjennom englene, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin rette lønn,
3 hvordan skal vi da unnslippe, dersom vi ikke gir akt på så stor en frelse? Den som, etter at den først ble forkynt av Herren, er blitt stadfestet for oss gjennom dem som hadde hørt ham,
4 idet Gud vitnet med både tegn og undergjerninger og mange slags kraftgjerninger og Den Hellige Ånds utdelinger, etter hans egen vilje.
5 For han la ikke det kommende jorderike, om hvilket vi taler, under englene.
6 Men en har vitnet ett sted, siende: "Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? eller et menneskes sønn, at du besøker ham?
7 Du gjorde ham for en kort tid ringere enn englene; med ære og herlighet har du kronet ham og satt ham over dine henders gjerninger*(x);
8 du la alle ting under hans føtter." For idet han la alle ting under ham, etterlot han intet, som ikke er ham underlagt; men ennå ser vi ikke at alle ting er ham underlagt.
9 Men vi ser Jesus - som for en kort tid var gjort ringere enn englene på grunn av dødens lidelse - kronet med ære og herlighet, etter at han etter Guds nådige vilje skulle smake døden for alle mennesker.
10 For det var sømmelig for ham - for hvem sin skyld alle ting eksisterer og gjennom hvem alle ting eksisterer, han som fører mange barn til herlighet - å fullkomment innvie deres frelses fyrste gjennom lidelser.
11 For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre,
12 der han sier: "Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, jeg vil lovsynge deg midt i forsamlingen" -
13 og nok en gang: "Jeg vil stole på ham." - og igjen: "Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt meg."
14 Ettersom da barna er delaktige i kjøtt og blod, er han på samme måte blitt delaktig i det samme, for at han gjennom døden skulle ødelegge den som hadde dødens kraft - det vil si djevelen,
15 og befri alle dem som gjennom frykt for døden var underlagt trelldom hele sin livstid.
16 For han tok sannelig ikke på (seg) englers (natur); men han tok på (seg) Abrahams sæd.
17 Derfor måtte han bli sine brødre lik i alle ting, så han kunne bli barmhjertig og en trofast yppersteprest for Gud, til å sone folkets synder;
18 for i det at han led da han selv ble fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.
KAPITTEL 3
1 Derfor, dere hellige brødre som er delaktige i det himmelske kall! Betrakt vår bekjennelses apostel og yppersteprest, Kristus**(x) Jesus,
2 som var trofast mot ham som innsatte ham, likesom Moses (var det) i hele Hans hus.
3 Men denne (mannen) ble regnet for å være verdt mye større ære enn Moses, så mye mer som den som bygde huset har større ære enn huset.
4 For hvert hus blir bygget av noen; men han som bygger alle ting, er Gud.
5 Og vel var Moses trofast i hele hans hus som en tjener til vitnesbyrd om de ting som skulle forkynnes;
6 men Kristus (er trofast) som en sønn over sitt hus. Vi er hans hus, så sant vi inntil enden holder fast ved frimodigheten og det håp som er vår ros.
7 Derfor, som Den Hellige Ånd sier: "I dag, dersom dere hører hans røst,
8 da forherd ikke deres hjerter, som (det skjedde) ved opprøret på fristelsens dag i ørkenen,
9 hvor deres fedre fristet meg, prøvde meg, selv om de så mine gjerninger i førti år.
10 Derfor ble jeg harm på den**(f) generasjonen og sa: 'De farer alltid vill i hjertet. Men de kjente ikke veiene mine'.
11 Så sverget jeg i min vrede: 'Sannelig, de skal ikke gå inn til min hvile!'"
12 Se til, brødre, at der aldri i noen av dere skal være et ondt, vantro hjerte, slik at han faller fra den levende Gud.
13 Men forman hverandre hver dag, så lenge som det heter "I dag", for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens bedrag.
14 For vi er blitt delaktige i Kristus, så sant vi bevarer vår første sikre forvissning fast inntil enden,
15 mens det blir sagt: "I dag, dersom dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter, slik (som det skjedde) i opprøret."
16 For noen, når de hadde hørt den, provoserte (ham) - men ikke alle som var gått ut av Egypt ved Moses**.
17 Men hvem var han sint på i førti år? (Var det) ikke på dem som syndet, hvilkes kropper falt i ørkenen?
18 Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn i hans hvile, uten dem som var blitt vantro?
19 Og vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
KAPITTEL 4
1 La oss derfor, da løftet om å inngå til hans hvile ennå står åpent for oss, vokte oss så ikke noen av dere skal synes å være kommet til kort.
2 For også for oss ble evangeliet forkynt, likesom for de andre. Men høringen av Ordet gagnet dem ikke, fordi det ikke ble forenet med troen i dem som hørte det.
3 For vi går inn til hvilen, vi som tror, som han har sagt: "Så sverget jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke gå inn til min hvile", selv om gjerningene var fullendte ved verdens skapelse.
4 For således har han et sted sagt om den syvende dag: "Og Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger."
5 Og på dette (sted) atter: "De skal (ikke) gå inn til min hvile."
6 Siden det derfor gjenstår at noen skal gå inn til den, og de som løftet først ble forkynt for ikke kom inn på grunn av vantro,
7 så bestemmer han atter en dag, (nemlig) i dag, da han sier ved David etter så lang tid - som tidligere er sagt: "I dag, dersom dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter."
8 For dersom Josva hadde skaffet dem hvile, da hadde (Gud) ikke deretter talt om en annen dag.
9 Altså gjenstår det en sabbatshvile for Guds folk.
10 For den som er gått inn til hans hvile, han hviler også fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.
11 La oss derfor anstrenge oss for å komme inn til den hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme vantros eksempel.
12 For Guds-Ordet er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det adskiller både sjel og ånd, både ledd og marg, og dømmer over hjertets hensikter og tanker.
13 Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alle ting er nakne og blottlagt for hans øyne, (han) som vi taler om.
14 Ettersom vi derfor har en stor yppersteprest, som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, da la oss holde fast ved bekjennelsen.
15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre svakheter, men en sådan som er testet i alle ting i likhet med oss, dog uten synd.
16 La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i rette tid.
KAPITTEL 5
1 For hver yppersteprest som blir uttatt blant mennesker, settes for mennesker i de ting som angår Gud, for at han skal ofre både**(x) gaver og slaktoffere for synder;
2 og han kan ha medlidenhet med de ukyndige og villfarende, ettersom han og selv er omgitt med svakhet;
3 og på grunn av denne må han - på samme måte som for folket, så også for seg selv - frembære syndoffer.
4 Og ingen tar seg selv den ære, men den som er kalt av Gud (får den), likesom og Aron var.
5 Slik har heller ikke Kristus selv tatt til seg den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: "Du er min Sønn, jeg har født deg i dag."
6 Likesom han også sier et annet sted: "Du er en prest til evig tid etter Melkisedeks vis."
7 Han, som i sitt kjøtts dager, da han med sterkt rop og tårer frambar både bønner og anrop til han som kunne frelse ham fra døden, og ble bønnhørt i sin angst -
8 lærte, selv om han var sønn, likevel lydighet av det han led;
9 og da han var blitt fullendt, ble han årsak til evig frelse for alle dem som lyder ham,
10 utnevnt av Gud til yppersteprest etter Melkisedeks vis.
11 Om dette har vi mye å si, og som er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre.
12 For skjønt dere etter tiden til og med burdte være lærere, har dere igjen behov for at man skal lære dere hva som er begynnelses-grunnvollene i Guds Ord, og dere har blitt slike som trenger melk og ikke fast føde.
13 For hver den som får melk, er ukyndig i rett-ferdighets Ord; for han er et barn.
14 Men fast føde er for de fullkomne, som ved erfaring har øvd sansene til å skille mellom godt og ondt.
KAPITTEL 6
1 Derfor, la oss gå forbi begynnelses-læren om Kristus, og gå mot det mer fullkomne, slik at vi ikke atter legger grunnvoll angående omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 læren om dåper, påleggelse av hender, dødes oppstandelse og en evig dom.
3 Og dette vil vi gjøre, dersom Gud tillater det.
4 For det er umulig at de som en gang er blitt opplyst, og som har smakt den himmelske gave og er blitt delaktige i Den Hellige Ånd,
5 og har smakt Guds gode Ord og den kommende verdens krefter - og så faller fra - igjen kan fornyes til omvendelse,
6 da de korsfester for seg selv Guds Sønn og gjør ham til spott.
7 For jorden, som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer vekster som er til nytte for dem som dyrker den, får velsignelse fra Gud;
8 men den som bærer torner og tistler er ufruktbar og forbannelsen nær, og den ender med å brennes.
9 Men når det gjelder dere, dere elskede, så er vi overbevist om bedre (ting) og det som bringer frelse. Likevel taler vi også slik.
10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres gjerning og det kjærlighetens slit**(x) som dere viste for hans navn, idet dere har tjent og tjener de hellige.
11 Men vi ønsker at enhver av dere må vise den samme nidkjærhet til full befestelse i håpet inntil enden,
12 for at dere ikke skal bli sløve, men være etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.
13 For da Gud gav Abraham løftet, da han ingen større hadde å sverge ved, sverget han ved seg selv, siende:
14 "Sannelig, jeg vil visselig velsigne deg og visselig formere deg."
15 Og således, da han tålmodig hadde ventet, oppnådde han løftet.
16 For mennesker sverger jo ved en større, og eden er for dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 I det ville Gud desto mer vise løftets arvinger sin viljes uforanderlighet, og derfor føyde han en ed til det,
18 for at vi ved to urforanderlige ting, etter hvilke det var umulig at Gud skulle lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har flyktet bort, å holde fast ved håp som ligger foran oss,
19 hvilket vi har som sjelens trygge og faste anker, og hvilket går innenfor forhenget,
20 hvor Jesus, (vår) forløper, gikk inn for oss, han som etter Melkisedeks vis har blitt en yppersteprest til evig tid.
KAPITTEL 7
1 For denne Melkisedek, kongen i Salem, den høyeste Guds prest, som kom Abraham i møte da han vendte tilbake fra kongenes nederlag, og som velsignet ham,
2 til hvem også Abraham gav tiende av alt; han er først, når (hans navn) oversettes: Rettferdighets Konge; dernest også Salems Konge, det vil si: Freds Konge.
3 (Han er) uten far, uten mor, uten slektsregister, har verken dagers begynnelse eller livs ende, men gjort lik Guds Sønn, blir han prest for evig.
4 Men betrakt hvor stor han er, denne som endog**(x) patriarken Abraham gav tiende av krigsbyttet.
5 Og de av Levis barn som mottar prestedømmet, har nok befaling om å ta tiende av folket etter loven - det er av deres brødre - selv om de er utkommet fra Abrahams hofte;
6 men han som ikke regnes i slekt med dem tok tiende av Abraham og velsignet han som hadde løftene.
7 Men, borte fra all motsigelse: den ringere blir velsignet av den bedre.
8 Og her mottar jo dødelige mennesker tiende, men der bevitnes (det) at han lever.
9 Og så å si: Til og med Levi, som tar tiende, har ved Abraham gitt tiende;
10 for han var ennå i farens hofte, da Melkisedek gikk ham i møte.
11 Hvis det da virkelig var fullkommenhet (å oppnå) ved det levittiske prestedømmet - for til dette var folket lovbundet - hvorfor var det da fortsatt behov for at en annen prest skulle framstå etter Melkisedeks vis, og ikke en som ble kalt prest etter Arons vis?
12 For når prestedømmet omskiftes skjer nødvendigvis også en omskiftelse av loven.
13 For han, om hvem dette sies, hørte til en annen stamme, av hvilken ingen har holdt seg ved alteret.
14 Det er nemlig klart at Herren vår er opprunnet av Juda, til hvilken stamme Moses intet har talt angående prestedømme*(f).
15 Og enda mer klart er det når det framstår en annen prest som er lik Melkisedek,
16 som ikke er blitt (prest) etter et kjødelig buds lov, men etter et uforgjengelig livs kraft.
17 For han vitner**(f): "Du er en prest til evig tid etter Melkisedeks vis*." (*Salme 103:4, Hebr. 5:6)
18 Det skjer altså en avskaffelse av det foregående bud, fordi det var svakt og unyttig,
19 - for loven gjorde ingen ting fullkomment - og en innførelse av et bedre håp, ved hvilket vi nærmer oss til Gud.
20 Og ikke uten ed (ble han gjort til prest),
21 - for de andre er blitt prester uten ed, med denne med ed, gjennom han som sier til ham: "Herren har sverget, og han skal ikke angre det: Du er en prest til evig tid, etter Melkisedeks vis", -
22 så er Jesus blitt garantien for en så mye bedre pakt.
23 Og de andre prestene er blitt mange, fordi døden hindrer dem i å fortsette;
24 men denne har et uoverførbart prestedømme, fordi han blir til evig tid.
25 Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud gjennom ham, fordi han alltid lever og kan gå i forbønn for dem.
26 For en slik yppersteprest sømmet det seg for oss (å ha), en som er hellig, uten skyld, ubesmittet, adskilt fra syndere og er blitt høyere enn himlene,
27 som ikke daglig trenger - som de (andre) ypperste-prestene - å frembære offer først for sine egne synder, deretter for folkets; dette gjorde han nemlig én gang for alle da han ofret seg selv.
28 For loven setter til yppersteprester mennesker som har svakhet, med edens ord, (som er) senere enn Loven, (innsetter) Sønnen, han som til evig tid er fullkommen.
KAPITTEL 8
1 Så er da hovedsummen av det som (her) sies: Vi har en sådan yppersteprest som sitter på høyre side av majestetens trone i himlene,
2 som er helligdommens og det sanne tabernakels tjener, hvilket Herren har oppreist, og ikke et menneske.
3 For hver yppersteprest innsettes til å frembære både gaver og slaktoffere; derfor er det nødvendig at også denne må ha noe som han kan ofre.
4 Dersom han nemlig var på jorden, da var han ikke engang prest, fordi de er prester**(x) som frembærer gavene ifølge Loven,
5 som tjener ved avbildet og skyggen av det himmelske, ettersom Moses fikk guddommelig undervisning da han skulle fullføre tabernaklet; for Han sa: "Se til at du gjør alt etter det forbilde som ble vist deg på fjellet."
6 Men nå har han fått en så meget høyere tjeneste som han og er mellommann for en bedre pakt som er grunnet på bedre løfter.
7 For dersom den første (pakten) hadde vært uten mangler, da var der ikke blitt søkt plass for en annen.
8 For han sier til dem idet han klandrer dem: "Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vil fullbyrde en ny pakt med Israels hus og med Judas hus;
9 ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden, for å føre dem ut av Egyptens land; for de ble ikke (værende) i min pakt. Derfor aktet jeg ikke på dem, sier Herren. (2.Mos. 19:5f)
10 Men dette er den pakt som jeg vil gjøre med Israels hus etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil innskrive dem i hjertene deres, og jeg vil være en Gud for dem, og de skal være et folk for meg.
11 Og de skal ikke lære hver sin neste**(f) og hver sin bror, og si: 'Kjenn Herren!'; for de skal alle kjenne meg, fra den lille iblant dem inntil den store iblant dem.
12 For jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mer huske deres synder og deres lovbrudd**(x)."
13 Når han sier "en ny pakt", har han erklært den første for å være foreldet; men det som er gammelt og foreldet, er nær ved å forsvinne.
KAPITTEL 9
1 Vel hadde derfor også det første tabernaklet**(x) anordninger for gudstjenesten og en jordisk helligdom.
2 For der var innrettet det forreste tabernakel, i hvilket var både lysestaken og bordet og skuebrødene; dette ble kalt 'det hellige'.
3 Men bak det andre forhenget var det tabernakel som kaltes 'det aller helligste',
4 som har det gyldne røkelseskar og paktens ark, som var kledd over alt med gull. I denne var det en gullkrukke med manna og Arons blomstrende stav og paktens tavler;
5 men over den var herlighets-kjeruber, som overskygget nådestolen. Disse tingene kan vi ikke tale om i detaljer nå.
6 Men da disse ting således var forberedt, gikk prestene alltid inn i det forreste tabernakel når de forrettet gudstjenesten;
7 men i det andre gikk ypperstepresten alene inn én gang om året, ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets forgåelser.
8 Med dette ga Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke var åpenbaret så lenge det første tabernakel ennå står.
9 Dette var et forbilde inntil den nåværende tid, i hvilken ennå både gaver og offere frembæres,
10 som ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten, som tjener Gud alene med hensyn til mat og drikke og ulike renselser og kjødelige forskrifter som var pålagt inntil opprettelsens tid er kommet.
11 Men da Kristus kom, en yppersteprest for det tilkommende gode, gikk han gjennom et større og mer fullkomment tabernakel som ikke er gjort med hender - det vil si, som ikke er av denne skapning
12 - verken ved blod av geitebukker eller kalver, men ved sitt eget blod (gikk han) én gang for alle inn i de hellige steder, etter at han hadde oppnådd en evig forløsning.
13 For dersom blod av okser og geitebukker og asken av en kvige som de urene bestenkes med, helliger til kjøttets renhet,
14 hvor meget mer skal da Kristi blod - (han) som gjennom en evig Ånd ofret seg selv som et ulastelig offer for Gud - rense deres samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.
15 Og derfor er han det nye testamentes mellommann, for at - da det har skjedd en død til forløsning fra de overtredelser (som var begått) under det første testamente - de kalte måtte få den evige arvs løfte.
16 For der det er et testamente, der er det nødvendig at den som har laget testamentet dør.
17 For et testament blir først gyldig ved død, ettersom det ikke har kraft mens den som laget testamentet lever.
18 Derfor ble heller ikke det første innviet uten blod.
19 For da alle budene etter loven av Moses var forkynt for alt folket, tok han kalve- og bukkeblod med vann og skarlagenull og isop, og bestenket både selve boken og alt folket, siende:
20 "Dette er paktens blod, den (pakten) som Gud har villet inngå med dere."
21 Men på samme måte bestenket han også tabernaklet og alle gudstjenestens redskaper med blodet.
22 Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blodsutgytelse skjer ikke forlatelse (av synd).
23 Altså var det nødvendig at avbildene av de himmelske ting skulle renses ved det, men de himmelske ting selv ved bedre offere enn disse.
24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom gjort med hender, som (kun) er et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds ansikt for oss.
25 Ikke heller for at han flere ganger skulle ofre seg selv likesom ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod;
26 - ellers måtte han ofte ha lidt fra verdens grunnvoll ble lagt - men nå er han én gang ved tidenes fullendelse åpenbaret for å avskaffe synden ved sitt offer.
27 Og likesom det er fastlagt for menneskene én gang å dø, men deretter dommen,
28 således er og Kristus én gang ofret for å ta bort manges synder; annen gang skal han, uten (å være) syndoffer, sees av dem som venter på ham til frelse.
KAPITTEL 10
1 For Loven, som bare har en skygge av de tilkommende goder og ikke tingenes bilde selv, kan aldri ved de samme årlige offere som de kontinuerlig frembærer, gjøre dem fullkomne som kommer fram (med dem).
2 Ellers måtte jo disse offere ha opphørt, ettersom de ofrende ikke mer ville hatt noen bevissthet om synder når de en gang var renset.
3 Men ved offerne skjer årlig en påminnelse om syndene.
4 For det er umulig at blod fra okser og geitebukker kan ta bort synder.
5 Derfor sier han, idet han trer inn i verden: "Slaktoffer og matoffer ville du ikke, men et legeme beredte du for meg;
6 brennoffere og synoffere hadde du ikke behag i.
7 Da sa jeg: 'Se, jeg kommer - det er skrevet om meg i bokens ruller - for å gjøre din vilje, Gud!"
8 Da han først hadde sagt: 'Slaktoffer, matoffer, brennoffere og syndoffere ville du ikke, hadde heller ikke behag i dem, - hvilke frembæres etter loven -
9 så sa han: "Se, jeg kommer for å gjøre din vilje, Gud**(x)!" Han tar bort det første så han kan opprette det andre.
10 Ved denne viljen er vi helliggjort gjennom ofringen av Jesu Kristi legeme den ene gangen.
11 Og hver prest står daglig for å tjene og for å ofre mange ganger de samme offere, som aldri kan ta bort synder;
12 men han, da han hadde ofret ett offer for syndene, sitter han for alltid ved Guds høyre hånd,
13 og heretter venter han inntil han fiender blir lagt til en fotskammel for hans føtter.
14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som helliggjøres.
15 Men (om dette) vitner også Den Hellige Ånd for oss; for etter først å ha sagt:
16 "Dette er den pakt som jeg vil gjøre med dem etter disse dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn",
17 (så sier han:) "Og jeg vil ikke mer huske deres synder og deres overtredelser."
18 Men hvor det er tilgivelse for disse, der behøves ikke lenger offer for synden.
19 Ettersom vi da, brødre, ved Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen.
20 Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjøtt,
21 og fordi vi har en stor prest over Guds hus,
22 så la oss tre fram med et sannferdig hjerte i troens fulle forvissning, siden vi har blitt renset i hjertene fra en ond samvittighet, og siden legemet har blitt vasket med rent vann.
23 La oss holde fast ved håpets urokkelige bekjennelse; for han som gav løftet er trofast;
24 og la oss gi akt på hverandre, så vi oppmuntrer hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,
25 og ikke svikte vår egen (forsamlings) sammenkomst, som noen har for vane, men formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.
26 For (hvis) vil holder på med å gjøre synd med et villig sinn etter at vi har tatt imot den (fulle) kunnskap om sannheten, etterlates det ikke lenger et offer for synder,
27 men en fryktelig venting på Dommen og en brennende nidkjærhet som skal fortære de gjenstridige.
28 Når noen har brutt Moses' Lov, dør han uten barmhjertighet etter to eller tre vitners utsagn.
29 Hvor meget verre straff mener dere at den skal aktes verd som har trampet på Guds Sønn og holdt paktens blod, med hvilket han var helliget, for å være alminnelig blod, og hånet nådens Ånd!
30 For vi kjenner han som har sagt: "Meg hører hevnen til, jeg vil betale, sier Herren"; og atter: "Herren skal dømme sitt folk".
31 Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.
32 Men husk på de tidligere dager, da dere - etter at dere var blitt opplyst - utholdt en stor kamp med lidelser,
33 idet dere delvis selv ved forsmedelser og trengsler ble et skuespill, delvis tok del med dem som opplevde slike kår.
34 For både hadde dere medlidenhet med mine lenker, og dere aksepterte med glede at man røvet deres eiendeler, idet dere vet at dere har i dere selv et bedre og blivende gods i himlene**(x).
35 Kast derfor ikke deres frimodighet bort, for den har en stor belønning!
36 For dere trenger tålmodighet for at dere kan vinne løftet, når dere har gjort Guds vilje!
37 "For det er ennå en kun en meget kort stund inntil den kommer, som skal komme, og han skal ikke drøye."
38 "Men den rettferdige skal leve av troen; og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham!"
39 Men vi er ikke frafallsmennesker (som unndrar seg til sin) fortapelse, men av dem som tror til sjelens frelse.
KAPITTEL 11
1 Men troen er en substans av det som håpes, en fast overbevisning om det som ikke sees.
2 Ved den fikk derfor de gamle godt vitnesbyrd.
3 Ved tro forstår vi at verdenene er blitt beredt ved Guds Ord, slik at de ting som sees er blitt til av dem som ikke var synlige.
4 Gjennom tro ofret Abel til Gud et bedre offer enn Kain, og gjennom den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud bevitnet sitt velbehag i hans gaver; og ved den taler han ennå, selv om han er død.
5 Gjennom tro ble Enok tatt bort for at han ikke skulle se døden, og ble ikke funnet, fordi Gud hadde tatt ham bort; for før han ble tatt bort hadde han det vitnesbyrd at han behaget Gud.
6 Men uten tro er det umulig å behage Ham; for den som kommer fram for Gud må tro at Han er til, og at Han belønner dem som søker Ham ivrig.
7 Gjennom tro var det at Noa, advart av Gud om det som ennå ikke kunne sees, fryktet Gud og beredte Arken til frelse for sitt hus. Ved den fordømte han verden og ble arving til rettferdigheten av troen.
8 Gjennom tro var Abraham lydig da han ble kalt til å gå ut til det sted som han skulle ta til arv. Og han gikk ut, selv om han ikke visste hvor han kom.
9 Gjennom tro oppholdt han seg i løftets land som i et fremmed (land), boende i telt med Isak og Jakob, som var medarvinger til samme løfte;
10 for han ventet på den by som har grunnvoll, hvis byggmester og forarbeider er Gud.
11 Gjennom tro fikk og selv Sara kraft til å unnfange** (x) og fødte over hennes alders tid; for hun aktet Ham å være trofast, som hadde lovt det.
12 Derfor avledes og av én, og det en utlevd, som stjerner på himmelen i mangfoldighet og som sanden ved havets bredd, som er utallig.
13 I tro døde alle disse, uten å ha oppnådd løftene, men (de) så dem langt borte og lot seg overbevise, og hilste dem og bekjente at de var gjester og utlendinger på jorden.
14 For de som sier slikt, gir klart til kjenne at de søker et fedreland.
15 Og dersom de hadde hatt det i tankene som de var gått ut fra, hadde de vel hatt tid til å vende tilbake;
16 men nå higer de etter et bedre (land), det er et himmelsk; derfor skammer ikke Gud seg over dem, å bli kalt deres Gud, for Han har beredt dem en stad.
17 Gjennom tro ofret Abraham Isak da han ble prøvd, ja den enbårne ofret han, som hadde mottatt løftene,
18 og til hvem det var sagt: "I Isak skal avkom fremkalles for deg";
19 for han tenkte at Gud var mektig endog til å oppreise fra de døde; og i en likhet med det fikk han ham også tilbake (fra de døde).
20 Gjennom tro om det tilkommende velsignet Isak Jakob og Esau.
21 Gjennom tro velsignet Jakob, da han døde, hver av Josefs sønner og tilbad, (bøyende seg) over knappen av sin stav.
22 Gjennom tro erindret Josef, da han døde, Israels barns utgang og gav befaling om sine ben.
23 Gjennom tro ble Moses, da han var født, skjult tre måneder av sine foreldre, fordi de så at barnet var fagert; og de fryktet ikke for kongens befaling.
24 Gjennom tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles faraos datters sønn,
25 og valgte heller å lide ondt med Guds folk enn å ha syndens kortvarige nytelse,
26 da han aktet Kristi forsmedelse for større rikdom enn Egyptens skatter; for han så hen til belønningen.
27 Gjennom tro forlot han Egypt og fryktet ikke for kongens vrede; for han holdt hardt ved den Usynlige, som om han så Ham.
28 Gjennom tro anordnet han påsken og blodsbestenkelsen, for at den som ødela de førstefødte ikke skulle røre dem.
29 Gjennom tro gikk de gjennom det røde hav som gjennom tørt land; men da egypterne forsøkte det samme, druknet de.
30 Gjennom tro falt Jerikos murer etter at de hadde vært omringet i sju dager.
31 Gjennom tro omkom ikke horen Rahab med de vantro; for hun hadde tatt imot speiderne med fred.
32 Men hvorfor taler jeg mere? Jeg ville jo mangle tid hvis jeg fortalte om Gideon og Barak, Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene,
33 hvilke gjennom tro overvant riker, utøvde rettferdighet, oppnådde løftene, stoppet løvers munn,
34 slukket ildens kraft, unnslapp sverdets egg, fikk krefter igjen etter skrøpelighet, ble veldige i krigen, fikk fienders hærer til å vike.
35 Kvinner fikk sine døde igjen, som oppstod; andre ble utspilt til pine, da de ikke mottok befrielsen, for at de skulle oppnå en herligere oppstandelse;
36 andre opplevde bespottelser og piskinger, til og med lenker og fengsel;
37 de ble steinet, gjennomsaget, fristet, henrettet med sverd, gikk omkring i fåre- og geiteskinn, lidende mangel, i trengsel, mishandlede,
38 - verden var dem ikke verd - omvankende i ørkener og på fjell og i jordens huler og kløfter.
39 Og alle disse, selv om de hadde godt vitnesbyrd gjennom deres tro, nådde ikke løftet,
40 fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.
KAPITTEL 12
1 Derfor la og oss, ettersom vi har en slik stor skare av vitner omkring oss, avlegge all byrde og synden som lett besnærer oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er satt foran oss;
2 idet vi ser hen til troens opphavsmann og fullender, Jesus, hvilken istedet for den glede han hadde for seg, led tålmodig korset, idet han foraktet vanæren, og sitter nå ved høyre side av Guds trone.
3 Betrakt derfor han som har tålmodig lidt en slik motsigelse av syndere imot seg, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler.
4 Ennå stod dere ikke imot inntil blodet, idet dere stred mot synden;
5 og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: "Min sønn! Akt ikke Herrens refselse ringe, vær ikke heller forsagt når du tuktes av ham;
6 for den Herren elsker, den refser han, og han pisker hver sønn som han tar til seg."
7 Dersom dere lider refselse, handler Gud med dere som med barn; for hvem er den sønn som faren ikke refser?
8 Men dersom dere er uten refselse, i hvilken alle er blitt delaktige, da er dere uekte og ikke barn.
9 Har vi til og med hatt våre kjødelige fedre til opptuktere og bevart frykt for dem, skulle vi da ikke mye mer være åndenes Far underdanige og leve?
10 For de refset oss for få dager etter det som de syntes var riktig, men Han (refser oss) til nytte, for at vi skal bli delaktige i Hans hellighet.
11 Men all refselse synes, mens den pågår, ikke å være til glede, men til bedrøvelse; men siden gir den igjen dem som ved den er blitt trent, rettferdighets salige frukt.
12 Derfor: Rett ut de hengende hender og de avmektige knær,
13 og gjør sikre trinn med deres føtter, for at det lamme ikke skal spore av, men heller bli helbredet.
14 Streb etter fred med alle og etter hellighet, uten hvilken ingen skal se Herren,
15 og se til at ikke noen forsømmer Guds nådes tid, at ikke noen bitter rot som skyter opp skal lage forvirring, og mange ved den besmittes,
16 at ikke noen er en horkar eller en vanhellig, som Esau, som for en eneste rett mat avhendet sin førstefødsels rettighet.
17 For dere vet at han også siden, da han ville arve velsignelsen, ble avvist. For han oppnådde ingen forandring i beslutningen, selv om han søkte etter den med gråt.
18 For dere er ikke kommet til et bevende berg som er antent av ild, og til mulm og mørke og storm,
19 og til en basuns lyd og til ords røst, hvor de som hørte den ba at talen ikke mer måtte skje til dem;
20 for de tålte ikke det som var befalt, at endog dersom et dyr rørte ved fjellet, skulle det steines eller felles med et pileskudd;
21 og så fryktelig var synet, at Moses sa: "Jeg er forferdet og skjelver";
22 men dere er kommet til Zions berg og til den levende Guds by, til det himmelske Jerusalem og til englenes mange tusener,
23 til de førstefødtes folkeforsamling og utkalte forsamling, som er oppskrevne i himlene, og til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder,
24 og til den nye pakts mellommann, Jesus, og til bestenkelsens blod, som taler bedre enn Abel.
25 Vokt dere så dere ikke avviser han som taler. For unnslapp ikke de som avviste ham som talte Guds Ord på jorden, da skal vi meget mindre (unnslippe), dersom vi er gjenstridige mot Ham fra himlene,
26 hvis røst da bevegde jorden; men nå har han lovt, siende:" Ennå én gang ryster jeg ikke bare jorden, men og himmelen".
27 Men dette "ennå én gang" gir til kjenne at de ting som beveges skal omskiftes, fordi de er laget, for at de som ikke beveges skal vedbli.
28 Ettersom vi da mottar et ubevegelig Rike, så la oss holde fast ved nåden, ved hvilken vi kan tjene Gud velbehagelig, med ærbødighet og ærefrykt.
29 For vår Gud er også en fortærende ild.
KAPITTEL 13
1 La broderkjærligheten vedvare!
2 Glem ikke gjestfrihet; for ved den har noen, uten å vite det, huset engler.
3 Kom i hu de som er fanger, som (om dere) selv (var) medfanger, dem som lider ondt, som de som og selv er i legemet.
4 Ekteskapet må være hedret hos alle, og ektesengen ubesmittet; men ekteskapsbrytere og horkarer skal Gud dømme.
5 La (deres) livsstil være uten pengegriskhet, så dere nøyer dere med det dere har; for Han har selv sagt: "Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg";
6 slik at vi kan si med fritt mot: "Herren er min hjelper, og jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?"
7 Kom deres veiledere i hu, som har forkynt dere Guds Ord; og når dere betrakter utgangen av deres vandel, da etterlign deres tro.
8 Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.
9 La dere ikke drive omkring av de mange og fremmede lærdommer; for det er godt at hjertet styrkes ved nåden, ikke ved mat, hvorav de ingen nytte har hatt, (de) som holder seg til det.
10 Vi har et alter, av hvilket de som tjener ved tabernaklet ikke har rett til å spise.
11 For de dyr, hvis blod bæres inn ved ypperstepresten i helligdommen for synder, deres kropper brennes opp utenfor leiren.
12 Derfor led også Jesus på utsiden av porten, for at han skulle hellige folket ved sitt blod.
13 La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren idet vi bærer hans vanære;
14 for vi har her ikke en blivende stad, men søker etter den tilkommende.
15 La oss da alltid ved ham frembære lovoffer til Gud, det vil si en frukt av lepper som bekjenner hans navn.
16 Men glem ikke å gjøre vel og dele med andre; for slike offer behager Gud vel.
17 Adlyd deres veiledere og vær lydhøre for dem - for de våker over deres sjeler som de som skal gjøre regnskap - for at de kan gjøre det med glede og ikke sukkende, for dette er ikke gavnlig for dere.
18 Be for oss; for vi stoler på at vi har en god samvittighet, som de som vil føre sitt liv vel i alle ting.
19 Og jeg formaner dere desto mer til å gjøre dette, for at jeg desto snarere kan gis til dere igjen.
20 Men Fredens Gud som ved en evig pakts blod førte den store fårenes Hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde,
21 måtte Han gjøre dere skikket til all god gjerning, slik at dere gjør Hans vilje, og måtte Han virke i dere det som er velbehagelig for Ham selv, ved Jesus Kristus; ham være ære i all evighet! Amen.
22 Jeg ber dere, brødre: Tål dette formaningsord! For jeg har også skrevet et brev til dere i korthet.
23 Vit at broder Timoteus er løslatt. Med ham vil jeg se dere, dersom han kommer snart.
24 Hils alle deres veiledere og alle de hellige. De fra Italia hilser dere.
25 Nåde være med dere alle! Amen**(x).
(Brevet) til hebreerne ble skrevet fra Italia med Timoteus.
