Det er tilsynelatende en trist utvikling når folk slutter å komme på møter i lokale bedehus og kirker/forsamlinger.
Men det betyr ikke nødvendigvis at de forlater troen. Kanskje er det i noen tilfeller en konsekvens av bibeltroskap.
Selv om det er herlig og viktig å samles om Guds Ord, be i lag, synge salmer og åndelige viser, oppmuntre hverandre og ha et åndelig fellesskap, så kan det ofte oppleves vanskelig å gjøre dette i typisk norske menigheter.
Menigheter og kirker slik vi tenker på dem, er dessverre sjelden på linje med hva Bibelen omtaler som Kristi legeme, Kristi forsamling.
Statskirken og katolske kirker er et typisk skrekkeksempel, og bør unngås av alle som ønsker å følge Jesus.
Geistlighet, kirkebygg og menneskeskapte teologiske doktriner nedfelt i sentrale dokumenter og bekjennelses-skrifter samt kirkemøter som skal styre liv og lære - ofte i strid med Bibelen - er en arv kristenheten sliter med.
Og derfor har man frikirker og bedehus, som et alternativ.
Men dessverre finnes det mye maktmisbruk og kontroll også i slike forsamlinger og organisasjoner.
Paulus er vel den apostelen som har tydeligst vist hvordan "kirken" er ment å fungere. Selve ordet "kirke" er sterkt villedende, og skal ikke antyde et fysisk bygg eller en menneskeskapt institusjon, nei!
Ordet på gresk som er oversatt som kirke i mange oversettelser er ecclesia, og skal forstås som en utvalgt forsamling av mennesker som er født på ny og døpt i vann og Ånd.
Denne forsamlingen får sitt liv fra sjefen/hodet, som er Jesus, Ordet. Og denne forsamling består av individer som skal fungere som lemmer på Kristi kropp. Ledet av Bibelen og den hellige Ånd.
Paulus advarer mot å ha fellesskap med vranglærere. Når jeg en sjelden gang setter min fot i en såkalt menighet, så opplever jeg så mange ting som strider mot Ordet, at jeg forsøker å forlate åstedet jo før jo heller!
Å bli værende, og tie, er vanskelig, men jeg gidder ikke å skape splid der og da, om ikke Herren kaller meg til det konkret.
Den som tier, samtykker, sier ordtaket. Jeg samtykker ikke, men jeg gidder heller ikke å skape ufred dersom Herren ikke konkret kaller meg til å gjøre det. Jeg har nok med mine egne synder og svakheter.
Men selv om jeg synder, så har du meg kjær, nå ser jeg hvor rikt det er: At Du ikke er i min verden, allikevel er jeg i Din.
Halleluja!
Min teologi er så milevidt fra deres, og da er det kanskje best å la dem i fred. De har hatt nok av anledninger til å omvende seg. Men deres gud er Mammon, så da gidder jeg ikke...
Jeg ble som ung, nyfrelst lutheraner fortalt at dette gjelder: Skriften alene. Sola scriptura, på latinsk.
Ung og naiv startet jeg på mitt disippel-forhold til Jesus i 1983. Jeg drømte om å kunne bruke min tid til å jobbe heltid med et eller annet innenfor kirke- eller menighets-liv.
Jeg fikk den ære å bli en del av Section Norvegienne i byen Rouen, Frankrike, der jeg flyttet i september 1983. Da hadde jeg med meg en Bibel som jeg hadde fått til konfirmasjonen, en gitar, en kristen sangbok som het "Rop det ut!", et par kristne bøker, en diger radio/kassett spiller, og stort sett ikke så mye annet.
Mens mine norske romkamerater helst ville ut på kvelden og drikke seg fulle på øl, og etterhvert også røyke hasj, skjønte jeg raskt at vi ikke var helt kompatible. Vi hadde en sovesal, men pga mye bråk og tull fra visse fulle elementer, fikk jeg etterhvert flytte til nabo-salen, som jeg delte med en kar fra tredje klasse gymnas (jeg var i første klassen). Han satt stort sett oppe på et klasserom og studerte, så jeg hadde kveldene for meg selv.
Det fantes et TV apparat i en annen del av dette gamle skolekomplekset, men å se på fransk TV, der alt som egentlig var på engelsk, var dubbet til fransk tale, gjorde at jeg sjelden gadd å gå opp der.
Så jeg satt som regel på sovesalen og spilte gitar, og sang kristne sanger, eller hørte på kristen musikk, både norsk og ikke minst Bob Dylan sin plate SLOW TRAIN COMING.
Jeg begynte da å lese i Det Nye Testamentet, fra Matteus. Jeg ble overrasket over hvor lett det var å lese og forstå evangeliene, og jeg fullførte hele NT ca. 3 ganger i løpet av et par måneder. Den bibelen jeg hadde, var den såkalte 1978 oversettelsen. Den var lett og moderne i språket, og selv om jeg siden ca. 1989 sluttet å bruke den pga dårlig teologisk håndverk og diverse mangler og feil basert på at de brukte dårlige greske tekster, så var det fantastisk for meg å kunne sette meg inn i Bibelens verden. Så etter at jeg hadde lest 3 ganger gjennom hele NT, begynte jeg på GT, fra første Mosebok og utover. Og sånn gikk dagene, inntil jeg var så velsignet at jeg ble med i en fransk pinsemenighet. Fantastisk! Det var bibelsk forkynnelse, tungetale med tydning, herlig lovsang, halleluja-rop, fri bønn og et utrolig varmt fellesskap.
Det som slo meg ganske tidlig, var at Bibelen er ganske annerledes enn det jeg var opplært i fra barnsben av i lutherske kristelige samlinger og bibeltimer.
Når man kun leser et eller to vers, og så har en andakt basert på et lite avsnitt, så blir forståelsen av Skriftene svært mangelfull.
Og det er kanskje derfor man har andakts-bøker. For leser du hele Skriften, i sammenheng og kontekst, under bønn om ledelse av den Hellige Ånd, ja da blir du fort en radikaler, som ikke helt passer inn i de religiøse organisasjonene.
Om du har en sola scriptura teologi, så vil du måtte innse rimelig kjapt at selv pastorer ofte har enten svært liten kunnskap, eller så er de svært kompromiss-fulle. Dette kalles gjerne kirkepolitikk, og handler både om posisjoner, anseelse, makt og ikke minst om LØNN.
Om man blir tilsatt som forstander eller evangelist, eller såkalt PASTOR, så gjelder det å preke et budskap som de som betaler lønnen din liker å høre.
Men en sann predikant og bibel-lærer forkynner sannheten, uten å forsøke å gjøre mennesker til lags.
Ny vin skal ikke helles i gamle skinnsekker, for den vil sprenge den gamle sekken, som ikke er fleksibel nok til å absorbere trykket som skapes i gjæringsprosessen.
Jeg kan selvsagt åpne en ny forsamling bygd over noenlunde samme struktur som de etablerte og vinne en del tilhengere ut fra min undervisning, sang og så videre. Men da går jeg i samme felle som de andre har gjort.
Ha et lokale med stoler eller benker, en plattform med prekestol, et piano/orgel, et stort kors, et alter, et kor etc.
Ha en forstander/pastor som leder virksomheten, samt noen eldstebrødre (ikke eldste-søstre eller pastor-fruer!).
Ha et dåpsbasseng, et koselig område for kaffe og smørbrød, et lite kjøkken etc.
Joda, alt dette er forsåvidt greit og fint, men jeg tror det har gått litt ut på dato. Men for all del, om du kan tilby meg et sånt lokale med en minimal husleie, så takker jeg kanskje ja til det.
Men den opprinnelige Forsamlingen bestod av husmenigheter. Så kunne man saktens ha større samlinger innimellom og bønn etc, men man fulgte ikke den typiske synagoge-modellen som eksisterte på den tiden. Joda, Jesus gikk inn i synagogene, og det samme gjorde Paulus. Det endte ofte opp i sterke reaksjoner og konfrontasjoner med religiøse maktmennesker som ikke var særlig åpne for Guds Ord eller Guds Ånd.
Både Jesus og apostlene brukte å ha husmøter eller frilufts-møter.
Selve ordningen med å ha en pastor er ubibelsk! Den er hentet fra kirkemodellen som har en prest, en biskop etc.
Ordet MENIGHET betyr de umyndige, saueflokken. I kontrast står ordet GEISTLIGHET, som betyr de åndelige.
Men ifølge NT så er enhver pånyfødt troende Jesu disippel KONGE og PREST!
Så en typisk norsk "menighet" er åpen for misbruk, både mht kontroll, overgrep og økonomisk utnyttelse.
Når man på toppen av det hele har kvinnelige pastorer, stikk i strid med Bibelens klare føringer, i tillegg til at man forlanger minst 10% av folks inntekter, og store deler av deres fritid for å tjene pastoren og hans/hennes visjon, ja da er det vel ikke rart at folk forsvinner?
For min del ble det altfor mye av alt dette, der pastoren var sjefen og klippen, istedet for Kristus. Hans visjon skulle være menighetens visjon. Altså: alle som var medlemmer i den menigheten skulle tjene pastoren og hans visjon.
Pinsebevegelsen, trosbevegelsen og baptistene var alle i utgangspunktet opptatt av det allmenne prestedømmet: at alle troende skulle bli fylt av ånd og kraft, og forkynne evangeliet. Mens baptistene ikke helt og fullt tror på tungetale og profetier (i Norge gjør mange det også blant baptistene), så hadde de likevel dette grunnsynet at alle kan være seg selv og tjene Gud ifølge Hans kall over deres liv.
Så hva med MITT kall da, innenfor trosbevegelsen slik den utviklet seg i Norge på nitti-tallet? Den ble PASTORISERT!
Det er vel ikke en selvfølge at Gud kun har kalt EN person i en stor forsamling? Det er vel heller ikke en selvfølge at alle som bor på det stedet må følge i EN persons religiøse virksomhet?
Idet en slik virksomhet klarer å vinne ett nytt medlem, så har man skaffet seg diverse tusenlapper ekstra i pengekisten. Gratulerer!
Når man enten bygger nytt, eller restaurerer et bygg, og skal dekke både husleie, banklån, strøm og lønn til pastor, pastorfrue, misjonssekretær, mediapersonell og diverse annet, så sier det seg selv at det trengs penger.
Men spørsmålet er om det var GUD som kalte dem til å skaffe seg alle disse utgiftene? Slik at penger ser ut til å være det eneste de ønsker fra medlemsmassen, i tillegg til at de selvsagt skal arbeide gratis med praktiske ting i "menigheten", og for Visjonen.
Teologiske motsetninger er selvsagt også viktige. Jeg mener ikke at man skal være en flisespikker, eller en arrogant tulling eller kranglefant som mener at nettopp DU har skjønt alt.
Men det finnes også lærer og sedvaner som er svært viktige - og som kan tendere til å bli definert som vranglære.
Om det foregår en debatt og diskusjon om lærespørsmål, så er det som regel en god ting, dersom alle parter har en ydmyk holdning der Ordet skal avgjøre.
Men dessverre viser det seg at visse synspunkter rett og slett er for kontroversielle - selv om de er bibelske.
At mannen er kvinnens hode er en stor fornærmelse og en skammelig uttalelse i dagens Norge. Likefullt er det en bibelsk doktrine.
Og JEG, som bibeltro teolog med masse erfaring fra både studier, praksis og levd liv, forstår mer og mer at jeg ikke er kompatibel i de fleste kristelige foreninger og forsamlinger.
Det var som min pastor i Stavanger sa til meg, i 1989, da vi diskuterte juletre, julefeiring, og sabbat kontra søndag som hviledag:
"Hadde det vært opp til meg, så hadde ikke det juletreet stått her i lokalet. Men om vi skal ta Bibelen så seriøst som du Kjetil mener, så må vi jo endre på nesten alt vi har trodd på og praktisert."
Så han VISSTE at jeg hadde rett. Men han var ikke villig til å endre sin teologi eller praksis. Fordi det ville skape for mange bølger, og han ville kunne risikere jobben sin, og ryktet sitt.
Denne pastoren, som drev meg ut av menigheten ved å innsette sin egen kone som pastor (det var JEG som valgte å forlate sekten), skriver på sin blogg om hvordan man skal få tilbake de stakkarene som ikke lenger orker å være med på dette tullet. Vel, han om det. Jeg har fått nok av idiotien. Joda, denne pastoren er en grepa kar, med høy moral og med høye tanker om hvordan kirker og menigheter skal drives, men jeg orket ikke å være med i sekten lengre. Jeg kan faktisk tenke selv! Jeg kan lese Bibelen selv!
Så da er det kanskje på tide med nye skinnsekker til ny vin! I disse internett-tider kan man få tak i enormt mye informasjon. Man kan kommunisere med hele verden på tvers av tro,religion og kultur. Alt må selvsagt prøves, og det er derfor du trenger å ha kristne modne lærere som kan veilede deg, dersom du er ung eller umoden i ditt kristen-liv.
Den eneste sikre veilederen er SALVELSEN, Den Hellige Ånd, som bruker Ordet.
Ditt Ord er en lykt for min fot, og et lys på min sti.
Herren har satt sitt Ord selv over sitt navn.
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet VAR Gud.
Så er det da tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den hellige Ånd. Og disse tre er ett.
Jeg savner lovsang og fellesskap fra min fartstid i typiske frimenigheter. Og de aller fleste der er herlige søske i Herren.
Men de er så feige og kompromiss-fulle at - selv om de vet jeg har rett når jeg uttaler meg om diverse teologiske strids-spørsmål - så tier de stille for ikke selv å bli anklaget, kritisert og forfulgt.
Da er det veldig greit for meg å heller møte folk på tomannshånd, evt i en liten gruppe.
Når det gjelder lederskap, så et det viktig å ha i tankene DET ALMENNE KONGE- OG PRESTESKAPET.
Å kalle en person Pastor, Biskop, Aposten etc som en tittel, er fullstendig i motsetning til Jesu lære. Han forbyr å bruke religiøse titler i sin forsamling.
Vi er alle brødre og søstre, på sammen nivå. Idet en leder forsøker å være den fremste, så er det et faresignal. Paulus advart mot slike personer. Han var dog en sånn person, men sanksjonert fra Himmelen selv, som vi vet, fra han møtte Jesus på vei til Damaskus, og gikk fra å være en Jesus-hater til å være en Jesus-fanatiker.
Riktignok har menn et høyere autoritets-nivå læremessig enn kvinner i forsamlingen. Gud er en ordens Gud.
Mannen er kvinnens hode i familien.
Foreldrene har autoritet over barna sine.
Og det er bibelsk å ha ledere, eldste, veiledere, tilsynsmenn etc.
Tjenestegaver som Gud har innsatt i forsamlingen, skal selvsagt respekteres og æres. Om det tjener i Ordets tjeneste, så skal de ha lønn, som Paulus forordnet.
Slike tjenestegaver skal altså være innsatt av Gud, derfor gjelder det å være lydhør for Ånden. Salvelsen over dem er distinkt og kan gjenkjennes av modne kristne.
Hebreerbrevet kap. 13:
17 Adlyd deres veiledere og vær lydhøre for dem - for de våker over deres sjeler som de som skal gjøre regnskap - for at de kan gjøre det med glede og ikke sukkende, for dette er ikke gavnlig for dere.
I enhver forsamling bør det finnes eldste og diakoner. Definisjonen på hva dette er, finner du i Skriftene, ikke nødvendigvis i såkalte kirkers og menigheters tradisjoner.
Det er også ønskelig og nødvendig med en tilsynsmann (biskop) som har et større ansvarsområde enn en liten husgruppe.
Problemet er at ingen er perfekte, og som troende er din største plikt å adlyde Jesus, ikke mennesker. Men så fremt de taler Ordet, i kjærlighet og visdom, så fortjener de lydhørhet.
I disse dager, med nesten 2000 års avstand fra de opprinnelige apostlene, har det sannelig sneket seg inn mye ubibelsk i kristenheten. Så dette må du ha i mente, at fordi om en person bærer en religiøs tittel, så fortjener han ingen respekt fra deg sånn helt automatisk. Husk at Jesus foraktet de skriftlærde og fariseerne da han vandret rundt i Judeas land og forkynte evangeliet, fordi de var hyklere, løgnere og maktsyke oppblåste tullinger.
La oss se hva Paulus skriver om bibelske ledere, i Efeserbrevet kap. 4:
11 Og han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,
12 til de helliges fullkommen-gjøring til tjenestens gjerning, til Kristi legemes oppbyggelse,
13 inntil vi alle når fram til enhet i troen og kunnskapen om Guds Sønn, til en fullmoden mann, til aldersmålet for Kristi fylde,
14 for at vi ikke lenger skal være barn og la oss omtumle og kaste omkring av enhver lærdoms vind ved mennesker list, ved kløkt i villfarelsens listige knep,
15 men, sannheten tro i kjærlighet, på alle måter vokse opp til Ham som er hodet, til Kristus,
16 av hvem hele legemet blir sammenføyd og forenet ved all den forbindelse som innbyrdes hjelp gir i forhold til et hvert lems tilmålte virksomhet, og vokser legemets vekst til sin oppbyggelse i kjærlighet.
La meg avslutte med et par avsnitt fra Paulus:
1. Korinterbrev kapittel 14 (min oversettelse):
26 Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en undervisning, en tungetale, en åpenbaring, en tydning. Men la alt tjene til å bygge opp.
27 Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre. De skal tale en om gangen, og det skal være en som tyder. 28 Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger tie i forsamlingen, men tale for seg selv og for Gud.
29 La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det de sier.
30 Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie.
31 For dere kan alle profetere, men en om gangen, slik at alle kan lære og alle motta formaning.
32 Og profeters ånder er profeter underdanige.
33 For Gud er ikke opphavsmannen til forvirring, men til fred, som i alle de helliges forsamlinger.
34 La kvinnene deres tie i forsamlingene, for det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier.
35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er skammelig for en kvinne å tale i forsamlingen.
36 Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut, eller er det bare til dere det er nådd fram?
37 Hvis noen mener at han er en profet eller åndelig, la ham da anerkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens befalinger.
38 Men erkjenner noen det ikke, da la ham være!*(f)
39 Dere skal derfor trakte etter å profetere, mine brødre, og ikke forby tungetalen.
40 Men alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!
Og så fra 1. Timoteus brev kapittel 2:
8 Så vil jeg at mennene skal be på ethvert sted, oppløftende hellige hender uten vrede og tvil.
9 På samme måte skal og kvinnene pryde seg i ordentlig kledning med beskjedenhet og nøkternhet, ikke med hårfletninger, eller med gull eller med perlesmykker, eller med kostbare klær,
10 men som det sømmer seg for kvinner som påberoper seg gudsfrykt - pryde seg med gode gjerninger.
11 La en kvinne ta imot kunnskap i taushet med all underdanighet;
12 men jeg tillater ikke en kvinne å undervise, heller ikke å opptre med autoritet over en mann; men å være i stillhet!
13 For Adam ble først skapt, siden Eva;
14 og Adam ble ikke bedradd, men kvinnen; hun kom i overtredelse etter at hun ble bedradd.
15 Men hun skal bli reddet gjennom barnefødselen, dersom de forblir i tro, kjærlighet og helliggjørelse med nøkternhet.
