torsdag 30. oktober 2025

Mirakelet i Stavanger 1915

 

       Introduksjon 

     

Les den utrolige historien til Ludvig Monsen,som den 17.januar 1915, etter å ha vært blind og lam i 12 år ble mirakuløst helbredet av Jesus!

Foran øynene på 2500 forbløffede ateister,darwinister,prester,sosialister,tvilere og troende på et møte som hadde som tema "Er Jesus sann Gud,og er evangeliet sannhet?" beviste Gud sin allmakt og vilje til å helbrede og gjøre mirakler og i vår tid.
Et udiskutabelt mirakel av dimensjoner som rystet både Stavanger, resten av Norge og med ringvirkninger rundt om i nabolandene i sin tid. 

Et sterkt dokument som beviser mer enn noen ateist eller agnostiker kan forlange, og som oppfyller ethvert menneskes lengsel etter håndfaste beviser på Guds eksistens og kraften og sannheten i evangeliet!
Nå i ny utgave - på moderne norsk, med original-bilder. Dessuten flere sterke vitnesbyrd om helbredelser som skjedde i de berømte brødrene Storm-Monsens tjeneste som reisende forkynnere, kort tid etter at Ludvig Monsen selv var helbredet.
Et sterkt og oppmuntrende budskap til syke og lidende mennesker som trenger en tros-innsprøytning i sin hverdag, samt en klar utfordring til dagens kristne om å hengi seg mer til Bibel og bønn, selvsagt først og fremst for å lære Gud å kjenne, men også for å "få makt med Gud" i sine bønner, og FÅ BØNNESVAR!

     Denne boken er basert på "Mirakelet i Stavanger og andre underfulle helbredelser" utgitt i 3. opplag i 1921 på Storm-Monsens eget forlag. Jeg har i tillegg benyttet meg både av 1. utgaven fra 1915 samt 7. opplag fra 1967 (utgitt på "Den Klare Morgenstjernes Forlag" - Storm-Monsens senere navn på deres eget forlag). Språket er oppdatert og boken utgitt på ny for at dette mektige vitnesbyrdet skal kunne nå ut til så mange som mulig i vår moderne tid, der troen både på Gud og Hans kraft er mangelvare i Norge. 

At Gud har stadfestet sitt Ord gjennom hele historien ved kraften i tegn og under er noe mange er klar over. Også i våre dager skjer det enorme mirakler over hele verden i Jesu navn, spesielt i materielt fattige land. Disse vitnesbyrd blir enten mistrodd eller bortforklart med manglende dokumentasjon og andre vidløftige argumenter. Til og med mektige helbredelser som skjer i Norge i våre dager blir enten fortiet av pressen eller bortforklart som juks.

   Mange sier: Hvis Gud virkelig gjør et klart mirakel - DA vil jeg tro på Ham. Vel, i denne boken får du en utfordring av dimensjoner! En mann som var lam og blind i ca. 12 år, blir helbredet på et møte i sin hjemby hvor 2500 mennesker fra de forskjelligste sammenhenger er til stede som vitner. Ikke i Afrika, men i Stavanger! Og mange av de tilstedeværende er etter alt å dømme ateister, darwinister og sosialister. "1915 - et år som vil bli husket av hele Stavanger bys befolkning", skrev han som opplevde dette mirakelet - Ludvig Monsen. I dag er det glemt og ukjent for mesteparten av Stavangers og Norges yngre befolkning. Derfor vil vi utbasunere på nytt et av de sterkeste vitnesbyrd Gud har gitt i vårt land i dette århundre. 

Dette mirakelet skjedde i 1915, og ble den gang omtalt av byens presse.  Senere har det blitt omtalt mange ganger, blant annet i Stavanger Aftenblad (1975) og i et fjernsyns-program den 10. juni 1979 i anledning 100-års minnet for Hakon Storms fødsel. Den velkjente journalisten og skribenten Alfred Hauge nevner mirakelet og det videre forløp i detalj i sin bok "Vistemannen og andre med han" på side 73-80, utgitt av Dreyer Bok i 1979. Eller er det også kommet ut en bok med tittelen "I HERRENS TJENESTE, EVANGELISTENE STORM-MONSENS LIV OG VIRKE" utgitt i 1974 på forlaget "Den klare morgenstjerne" med Sigrid Faye-Sandø som forfatter.
  La bokens budskap få vekke håp og tro, samt bringe frelse og fornyelse til alle som leser og får kjennskap til bokens innhold.

J.K. Lode

 


 

                  STORM-MONSEN

                        

         MIN HELBREDELSE!

 

                   Mirakelet i Stavanger

                

                   den 17de Januar 1915

              

                    ---- samt andre ----

 

                  underfulle helbredelser      

 

 

 

                 Ludvig Monsen - Hakon Storm

 

 

        

                       1. utgave 1915

                         

                 Modernisert og tilrettelagt i 1993  

 

 

                       av John Kjetil Lode

 

                    

 

 

                    INNLEDNING

 

  Ludvig Monsen ble født i Stavanger den 3.oktober 1874. Faren var skipskaptein og druknet da Ludvig var ni år gammel. Alt fra han var ganske liten hadde Ludvig en enorm interesse for Bibelen og Guds Rike. Ofte gikk han på sykehuset for å lese om Jesus for de syke. I en alder av 9 år la han hendene på en sjømann som hadde tyfus og som var innlagt på sykehuset. Han ropte til Jesus at han måtte komme og hjelpe den syke mannen. Sjømannen ble helbredet like etter, selv om guttungen ble kastet på dør. Han engasjerte seg som soldat i Frelsesarmeen da den kom til Norge. Hans mor, som selv var en kristen, syntes det gikk for langt med hensyn til sin sønns åndelighet. Hun fikk sendt ham til sjøs da han var 16 1/2 år gammel. Etter tiden til sjøs falt han fra sin tro. Han giftet seg og stiftet familie, hadde en god jobb og livssituasjon ytre sett.

  I 1903 arbeidet han som feier i Skien. En kald natt da det var is over alt falt han ned fra et tak - 60 fots fall. Det var der hvor "Varden" holdt til. Han ble da lam, og siden blind. Dette forteller han selv mer om i denne boken.

  Hakon Storm var av embedsmannsslekt og vokste opp i et høyt kultivert hjem i Stavanger. Faren var major og drev samtidig en privatskole. Morfaren var byfogd. Morbroren var kammerherre hos kong Oscar den 2.

 Hakon hadde kunstnerlige anlegg, og fra han var 15 år gikk han fem semestre ved Det Kongelige Danske Akademi i København. Her ble han kjent med flere av samtidens kjente diktere. Siden hadde han et opphold i Italia. Der møtte han den siden så berømte maleren Edvard Munch, og de ble nære venner. Hakon hadde også fra barndommen vært særlig interessert i Guds Rike. 22 år gammel (den 12.oktober 1902) fikk han, i ensomhet på en høyde utenfor Stavanger, et sterkt møte med Gud som førte til at han ble fylt med Den Hellige Ånd og fikk et virkelig gjennombrudd i sin tro. Han skildret det selv på denne måten: "Det var som tusen tindrende stjerner omgav meg, som den skjønneste blomsterduft, som om hele universet var et hav av Guds kjærlighet og jeg selv som en dråpe i dette havet".

Etter dette begynte han straks å forkynne. Det utbrøt da en vekkelse i Stavanger. Han gikk på husbesøk, ba om å få lese et bibelavsnitt og holde bønn. Ingen hadde mot til å nekte ham det, ettersom han var så vennlig og høflig. Etter sin åndsdåp fortalte han at han alltid, når han forkynte "Ordet", kjente denne Guds kraft over seg, noen ganger så sterkt at han måtte holde seg fast i talerstolen for ikke å bli bøyet ned av kraften.

  Hakon avstod å gifte seg med sin ungdoms store kjærlighet fordi han opplevde at det ville kollidere med Guds kall over hans liv. Han begynte å samarbeide med Ludvig Monsen i 1909, etter Guds ledelse. De fikk lagd en vogn til den lamme og blinde Ludvig, og begynte å reise som evangelister sammen. De kalte hverandre "brødre". De startet et blad som het "Natmissionæren". Første nummer kom den 15. desember 1909. I løpet av et par uker hadde de fått 6000 abonnenter. Bladet fikk senere navnet "Den Klare Morgenstjerne". De startet i 1910 et barmhjertighets-arbeid for alkoholikere og andre samfunnets tapere. Dette arbeidet ble kalt "Stavanger Nattmisjon". De fikk etablert flere hjem i sitt arbeide.

  Etter Monsens helbredelse fikk arbeidet deres en litt annerledes karakter, og de reiste mye, både i Norge, Sverige, Danmark og USA. Overalt hvor de kom ble det vekkelse. I Stockholm (1916) hadde de i løpet av seks uker bedt med over ett tusen mennesker som ville overgi seg til Gud, og omkring ett hundre mennesker var blitt løst fra sine sykdommer. Politifolk var vitner til at de syke ble reist opp uten at Storm-Monsen rørte ved dem. De syke hørte og var åpne for Guds Ord. I Uppsala talte de i domkirken. De ble der tatt i forsvar av professor Waldemar Rudin. "Som alltid når Herren sender vekkelse, mobiliserte også mørkets fyrste sin hær. Avisene kaptes om å skrive løgnhistorier, rasende ungkommunister flokket seg for å forstyrre." (I HERRENS TJENESTE, s.48)

  Storm-Monsen begynte å avvikle sitt arbeid i Stavanger i 1917, og solgte eiendommene til Stavanger Kommune for latterlig lave summer.

 På Svartskog utenfor Oslo åpnet de hjemmet "Iasin Terata" den 17.januar 1920. Dette var et "helbredelsessenter" hvor de tok imot syke som søkte Herren for å bli helbredet. Her virket de helt til 30.april 1943. Siden reiste de hjemmet "Rafa", det senere Hotell Drottningborg ved Grimstad. Disse to hjemmene ble solgt i 1943 på grunn av vansker krigen førte med seg. I løpet av disse årene hadde tusener opplevd helbredelse ved Guds Ord på disse to hjemmene.

  For salgssummen kjøpte de noen år senere en eiendom på Ormøya i Oslofjorden. Her fortsatte arbeidet deres.

 To uker før han døde, slo Ludvig hendene sammen og utbrøt: "Halleluja! snart skal Ludvig gå på gater av gull!" Ludvig Monsen døde natt til 4.mai 1949 med et himmelsk, kjærlighetsfullt smil - 74 år gammel. Da sluttet Hakon Storm å reise omkring som evangelist, men fortsatte som redaktør av "Den Klare Morgenstjerne" og deltok i misjonsmøtene ved hvilehjemmet på Ormøya. Han gjenopptok dessuten sin karriere som kunstmaler i en alder av 74 år.

  Den 21.april 1966 døde Hakon Storm, nær 87 år gammel.

"Brødrene" Storm-Monsen tjente Gud like til enden. De fikk stå i mang en hard kamp for sin tro på Guds Ord, og ikke minst for troen på helbredelse ved Jesu sår. Men de gikk seirende inn i herligheten!

 

 

(Mange av disse opplysningene er hentet fra Sigrid Faye-Sandøs bok "I HERRENS TJENESTE, EVANGELISTENE STORM-MONSENS LIV OG VIRKE", en bok som sterkt anbefales! Dessuten har jeg sitert en del fra Alfred Hauges tidligere omtalte bok.)

 

 

          Et liv i 12 års lidelser.

 

  Etter mange oppfordringer og ønsker om at jeg skulle sende ut i trykk min lidelseshistorie og Guds ledelse med meg og min broder, samt om Guds kjærlighet til oss og med oss, og hans guddommelige kraft til å helbrede meg etter 12 års lidelser som lam og blind, så er vi ikke som dem som trekker seg tilbake, men først nå er det vi finner tiden inne og vil derfor i Jesu navn la den gå i trykken. Og vi forventer at den må bli til oppmuntring og tros-styrking for mange lidende og til glede for sørgende.

               

Ja, når jeg skal la min livshistorie gå i trykken, så har jeg kun tenkt å skrive om de år som jeg ved Guds nåde har levd det nye livet i samfunn med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Og jeg har det håp at mange som leser denne beretningen, skal bli oppmuntret til å søke alt i den ene, nemlig i den sanne Gud og den han utsendte, Jesus Kristus, som alene kan bringe liv og uforgjengelighet til hver sjel som vil tro. Og når jeg da tenker på de tusener som elsker Jesus, men som midt i Herrens frelse og fred i sjelen ligger og vrir seg i de verste smerter og lidelser, idet deres legemer er hjemsøkte av sykdommer og pinsler, da gripes min sjel av en underlig smerte, og min ånd sukker i hjertets dyp til den levende Gud. For: Hvem kjenner de lidendes lidelser? Og: Hvem kan bringe trøsten? Kun et navn jeg vet som forblir, og det er sagt om dette navn: "Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre smerter har han båret." Vil du, kjære leser, vite hans navn? Han heter Jesus Kristus.

  Måtte Guds nåde bli meg mektig til del til å nedskrive denne min livsskildring på den måte at Jesu navn kan bli æret. Da skal min sjel juble i min frelses Gud. For store og herlige ting har Herren gjort for meg, og mange syke og lidende som måtte lese denne skildringen min, vil jeg hviske til: Fatt mot! Jesus lever.

        

(Ludvig Monsens eget forord til førsteutgaven, utgitt i 1915, samme år som han ble helbredet).

 

 

       I Jesu Navn skal all vår gjerning skje. Amen.

 

   Det var i året 1903. Det var meget kaldt fordi det var en sterk frost, og isen lå bredt over alt, såvel på hustakene som på gatene. Ja, hver vanndråpe var omgjort til is, så det var nesten ufremkommelig over alt. I en stille morgentime, mens byen lå innhyllet i søvnens teppe og det hersket stillhet overalt, for arbeiderne hadde ennå ikke innfunnet seg på sine arbeidssteder. Ingen fløyte hadde ennå gitt signal og sammen-kalt til arbeide; det var ennå god tid. En kunne godt se at det begynte å bli tegn til liv og røre, for den tykke røyken som bredte seg utover byen fra alle skorsteinspiper kom som et varsko fra de mange arbeiderhjem, at nå stundet det til arbeide og kaffen måtte være ferdig. Som sagt: Det hvilte ennå en stille fred over byen og alt var stille og rolig. Men der var nok en ensom vandrer, som allerede i flere timer i stillhet hadde gjort sitt arbeide og som ikke var blitt forstyrret i sin tjeneste. Å, for en stillhet som hvilte over hele byen, og den klare blå himmelhvelving lå over det hele, så man godt kunne utbryte: "Deilig er den himmel blå, lyst det er å se der på". Og akkurat midt i denne stillhet, da alt ånder fred, så høres det plutselig et fryktinngytende skrik, som griper tak i og vekker opp hele byen på et øyeblikk. Man mumler og springer gate opp og gate ned for å se hvor dette forferdelige skriket kom fra. Det fryktelige skriket ble etterfulgt av et brak nede i gårdsrommet, og folk i gården løp ut av sine varme, gode senger, for en redsel grep dem alle, og i deres ansikter kunne man lese et stille og trist spørsmål, som de rettet til hverandre:

 

                  Hva er på ferde?

 

     Nede i gårdsrommet lå tilsynelatende en livløs ting som nærmest så ut som en død masse som aldri skulle eller kunne inneholde liv. Og rundt om denne tingen som lå utstrakt i gårdsrommet stod en del personer i den dypeste taushet, mens deres øyne snart var vendt mot den personen som lå utstrakt på jorden, og snart mot en person som nøye betraktet den lidende som var rammet av ulykken. Det var doktoren som stod der ved siden av, og som folket som stod omkring ventet å få høre noe av. Legen var nemlig den som tok til orde og gav dem ordre om alt og alle ting. Det hersket en dyp stillhet i gårdsrommet, og alle som var til stede fikk det nokså travelt med å tørke tårene bort fra øyet mens de ventet på den neste ordren som legen ville gi dem. I løpet av den lange ventetiden kunne man høre at det gikk en forsiktig mumling gjennom flokken: Er der liv? Ja, sier legen, det er fortsatt liv. Og mens legen gir sine ordrer for å komme den ulykkelige til hjelp og få ham fjernet fra gårdsrommet, var det en som sakte sukket: Stakkars Monsens familie. Ja, det var nemlig meg, som for få timer siden hadde forlatt mitt hjem strålende glad og fornøyd for å gå til min gjerning i tussmørket før dagens frembrudd, som nå lå der nede i gårdsrommet som en livløs masse etter et fall fra 60 fot og like ned i den harde ismarken. Gleden forvandlet seg til sorg!  Legen oppholdt seg fremdeles i gårdsrommet ved den ulykkelige mannen som lå på jorden og ventet på sykehusvognen som skulle komme og kjøre den ulykkelige bort.  Og etter en times forløp kunne man se en underlig prosesjon bevege seg langsomt oppover bakken. I fronten en sykevogn, og etter kom legen og en del venner, som alle syntes å være dypt grepet og rystet av denne begivenheten som de nylig hadde vært øyenvitner til. Og alle arbeidere som nå skulle ile av sted til sine forskjellige arbeidsplasser, stanset plutselig i sitt løp ved synet av dette underlige tog som så sakte drog fram, og det var lett for alle forbipasserende å se og forstå at her var det hendt noe som hadde brakt sorg med seg, og spørsmålet ble mann og mann imellom langs gaten: Hva har hendt? Hvem er det de kjører i sykevognen? Ja, slik gikk det fra den ene til den andre langs hele gaten, og alle ble så underlige til sinns. Nå hadde følget nådd sitt mål og bestemmelsessted, og på ganske få minutter står gaten svart av mennesker, gamle som unge, kvinner, menn og barn. Alle forundret og liksom deltagende i nøden. Inne i det huset hvor vognen med den lidende mannen hadde stanset opp, gikk en familie og gledet seg, - det var fred og ingen fare, men så banket det på døren, og inn kommer en doktor - vennlig og litt smilende. Likevel var det noe i legens ansikt som fikk gleden til å stanse i sitt løp, og det ble så forunderlig stille med en gang. Hva var dette? Og hva ville doktoren? Han måtte visst ha gått feil. Så spør legen om det var her jeg bodde. Jaa, var svaret som ble gitt. Og dermed fortalte legen denne familien, som for et øyeblikk siden hadde vært så glad og fornøyd, om det som var skjedd og som nå plutselig forvandlet gleden til en stor sorg og tok bort smilet og gav dem gråt i stedet. Det ble travelt der inne i huset. Et smerteleie skulle gjøres i stand, og hele husets beboere var blitt som lammet og skrekkslagne over det som legen nylig hadde fortalt. Den lidende mannen ble brakt inn til sitt hjem, og ved synet av denne skikkelsen og de fryktelige smerteutbruddene, ble alt likesom i graven. Det gikk et sukk gjennom alle dem som var til stede. Legen fikk en stor saks og begynte sitt arbeide med å klippe klærne av den skadde, og imens var det umulig for ham å holde tårene tilbake. Den tilsynelatende livløse skikkelsen som ligger på sykebåren slår med ett øynene opp og stirrer rett fram for seg. Lidelsene er store, og feberen har grepet fatt i ham med et mektig grep. Legen forstår ham og stryker ham på pannen mens han gir sine ordrer til familien. Da alt var ordnet og legen selv hadde fått plassert den syke i sengen og gjort sine nødvendige iakttagelser, sa han adjø til familien, som nå plutselig var kledd i sorg, og ga beskjed om at han kom snart igjen. Hele hjemmet var på mindre enn to timer forvandlet fra et hjem i glede og velvære til et hjem i sorg og gråt, og døden hadde likesom stemplet det med sitt seiers-stempel. Den syke lå i en stadig jammer og pine. Legen hadde foreskrevet morfin som bedøvende og smertelindrende, men til ingen nytte.  Feberen som hadde innfunnet seg som et uvær over den syke, grep så kraftig tak at forstanden var borte, og raseri og den frykteligste smerte som et menneske kan tenke seg hadde innfunnet seg og tatt det hele i sin besittelse. Å, hvilken jammer, hvilken elendighet som dette hjem nå føres inn i. Hvem kan beskrive det? Eller hvem kan med ord uttale det? Hvem kjenner lidelsene til bunns, og hvem kan måle deres dybde? Et legeme plassert i den største smerte og lidelse som tenkes kan, og dertil et hjerte i dødens mørke, hvor synden har tatt den dominerende plass og fått regjere. Mørke utad og mørke innad i sjelens dyp. Hvem kan tolke denne forferdelige dobbeltstilling? Den første dagen var byens samtaleemne om ham som falt ned, og det var helst dette spørsmål som lød: Lever han? Og så kunne man høre av alle: Stakkars Monsen og hans familie. Ja, det var i sannhet blitt en ynkelig familie. Og folket i byen, alle som en, de kjente trykket og de var også et folk som kaptes om å bære byrdene for familien. Men smertene for den som var rammet av slaget maktet ingen å bære, heller ikke legen maktet å ta dem bort. Den første natten etter denne skjebnesvangre morgenen, fortelles det av tre som holdt vakt over den syke, var det mest fryktinngytende som noe menneske kunne oppleve. Det var nød og jammer blant familien, og den syke skrek som en av de mest rasende og vanvittige, så han kunne høres lang, lang vei. Ja, legen som innfant seg ved 1-tiden om natten, stod som fastnaglet over det syn som møtte hans øyne. For lidelsene som hadde innfunnet seg, og den smerte som tydelig stod skrevet med fete typer på den sykes ansikt og panne, kan ingen forstå uten de som så det. Natten gled langsomt frem, sier en av de som holdt vakt rundt sengen.  Det var som om den aldri skulle ta slutt - og jeg kommer til å tenke på den evige natt. På grunn av fallet var kroppen blitt så opphovnet at det var umulig for doktoren å ta noen avgjørelse. Han kunne heller ikke avgjøre ulykkens omfang og dens følger, for kroppen kunne ikke berøres. Ved den minste bevegelse ble der et skrik så gjennomtrengende at doktoren forstod at der måtte være en indre skade som hans øye nå ikke kunne se eller oppdage. I denne stilling ble jeg da liggende.  Det ble våket over meg natt som dag, og legen innfant seg og tok seg av sin pasient på en måte som mer kan betegnes som en far overfor sin sønn som han elsker. For min lege var for meg som en venn, ja mye mer! Når han tok sine forholdsregler og gav sine ordrer, var det med kjærlighet og omtanke for å gjøre alt til det beste og for å hjelpe den av lidelser og smerter forpinte pasient. Nå lå jeg der som en fullstendig ruin, aldeles hjelpeløs og ute av fatning. For hver dag og time ventet man uopphørlig at livet skulle være forbi og at døden skulle bringe forløsning for denne elendigheten. I hjemmet var det tyst og stille, alt var liksom blitt som et sukk. Tårene rant så stille ned fra kinnene, og den slumsøsteren som satt ved sengen som en trofast skytsengel, hadde sitt blikk ustanselig festet på den syke, med Bibelen i sin hånd og et hjerte som stadig var i bønn til Gud for den lidende. Det var skarer av byens folk som strømmet til vårt hjem for å høre hvordan det stod til, og alle gråt, ja alle gikk gråtende bort. Mange og lange var disse dagene og timene for familien, disse stunder som så langsomt skred frem. Det var ingen forandring, for den syke, feberhete pasienten lå fremdeles og raste, mens mange av Herrens små ba ustanselig at Herren ikke måtte ta den syke bort før sjelen ble frelst. Slik gikk noen uker, og pasienten kom litt etter litt til seg selv. Jeg kunne nå gjenkjenne de som var hos meg, og det var som om jeg våknet opp av en drøm. Jeg så min mor og min familie gå gråtende omkring. Doktoren trådte akkurat inn gjennom døren. Han kom så stille, hans gange var lydløs og hans ansikt vitnet om det dypeste alvor. Idet han kommer bort til senga mi legger han hånden på pannen min, og et sukk bryter fram: Stakkars Monsen, du har hatt store smerter, og din tilstand ser ikke lys ut.  Vi skal gjøre vårt beste for deg. Jeg gråt, og hvorfor? Jo, der var mørke i min sjel. Synden stod plutselig for meg som en stor uoverstigelig mur, og på samme tid som dette fryktelige mørket gjorde seg gjeldende i sjelen, så ble jeg sint på Gud og fant ut etter mitt syn at Gud var en urettferdig person, og Hans navn som Kjærlighet var en forfalskning. For hvordan kunne Han som hadde makten i sin hånd være vitne til all denne elendigheten og samtidig frarøve meg min framtid, som jeg akkurat nå var nær ved å gripe for å sikre meg og mine? For to dager etter det fryktelige fallet var jeg blitt utnevnt til en stilling som kunne bringe meg og mine sorgfrie dager når det gjaldt det materielle. Men Skriften sier:  "Det faller ikke én spurv til jorden uten Hans vilje". - "Ei heller går det en ulykke over byen uten at den er sendt av Herren".

   Etter disse ord ble jeg rasende på Herren, og jeg mente Han var det mest uforskammede vesen som eksisterte. Jeg ville på alle måter bortforklare Hans rettferdighet, for ikke å snakke om Hans kjærlighet. Men der var mange som ba for meg, og en eldre mann som to ganger om dagen kom inn til meg helt taus og satte seg ved min seng med foldede hender og øynene vendt mot himmelen, han talte ikke til meg med ord, men med tårer som rant ned fra hans kinn, og flere av disse tårene falt ned på pannen min, og de brant som en ild.  Han forlot sykeværelset like rolig og stille som han kom inn, og etter en slik visitt var det at det oppstod en kamp i min sjel.

 

             Nå skulle jeg kjempe med Gud!

 

   Stakkars utmattede krøpling, mine smerter var fremdeles voldsomme, og morfinen gjorde meg mer og mer slapp. Men nå skulle slaget stå, for Gud var urettferdig. Den gråtende mannen som nå nettopp hadde besøkt meg var gått, og en av hans tårer lå ennå på pannen min som en ildgnist. Kampen mellom meg og Gud var begynt, og nå raste jeg mer og mer. Natten hadde nå innfunnet seg såvel i sjelen (den åndelige natt) som den naturlige natt. Svetten perlet ned fra pannen min. Alt jeg kunne bevege var min høyre arm, og ved min side satt vakten for å passe på meg. Hun måtte med all sin makt hold hånden min, for jeg raste som en vanvittig. Sjelen vridde seg som en orm i varme, og mitt legeme var som om jeg var kastet i helvete.

 

            Der var gråt og tenners gnissel.

 

   Og akkurat da dagen begynte å bryte fram og den første lysstripen falt inn gjennom vinduet, var jeg falt tilbake i sengen min som en utmattet kjempe, som hadde stått på kamp-plassen i lang tid uten mat og uten søvn. Og nettopp som jeg slik lå utmattet etter denne veldige nattens kamp og nå mens dagslyset tittet inn gjennom vinduet, så ble det plutselig lyst i min sjel.

 

              Jeg tapte og Gud vant.

 

   Da fikk jeg med ett erfare at dødens mørke som hersket i min sjel, var drevet på flukt, og der var høylys dag i sjelen med Guds varmende solskinn, og syndens byrde som hadde plaget meg natt som dag, den ble tatt bort av Jesus og kastet i glemselens hav for aldri mer å minnes.  Nå forstod jeg hva jeg ikke hadde forstått før, og nå kunne jeg begripe sammen med Guds barn når profeten sier:

 

             Han tier i sin kjærlighet! (Sefanja 3:17)

 

   For nå fant jeg ut at Gud var rettferdig og Han var og er kjærlighet. Og hva var det så jeg hadde oppnådd med den veldige kampen om natten med Gud? Jo,

 

              Jeg ble født på ny.

 

   Jeg ble en ny skapning i Kristus Jesus (2.Kor.5:17). Alt det gamle var forbi, og alt var blitt nytt, og nå kunne jeg ikke annet enn å gråte av glede. For var det enn dårlig stelt med mitt legeme, og var smerter og lidelser fryktelige og presset på, så lovet være Gud, der var blitt fred inne i mitt hjerte, priset være Gud. For jeg var blitt en fri mann. Jesus hadde betalt for all min synd på Golgata med sitt dyrebare blod. Ja, jeg kunne synge i hjertet: Nåden tar bort all smerte, salig jeg hviler i Jesus.

 

              En ny dag opprant.

 

   Til tross for at sykdommen var uforandret og legen helst ventet på at den snarere skulle utbre seg (han var engstelig for mitt syn, at det skulle bli dårlig), så glemte jeg det hele og priste Gud for at det virkelig for meg var opprunnet en ny dag hvor synd og ugudelighet hadde måttet ta flukten, og hvor Guds uendelige frelse og saliggjørende nåde hadde vunnet seier og brakt det urolige hjerte til stillhet og ro.

   Da min tilstand var blitt forverret etter at det var forsøkt med massasje i noen dager og jeg en tidlig morgen måtte tilkalle legen min fordi det var inntrått en forandring til det verre, så fant legen ved nærmere undersøkelse at det var nødvendig å tilkalle en spesialist. Det ble da tilkalt en dyktig kirurg, som sammen med min lege foretok en grundig undersøkelse og kom da til det resultat at ryggen min hadde fått skade på to steder. Det var brudd, ja slik at beinet var splintret og en beinflis lå og trykket på ryggmargen, slik at jeg var lam fra hodeissen til fotsålen på venstre side, og fra beltet og ned til fotsålen på høyre side. Alt jeg kunne bevege var høyre hånd, og hodet mitt kunne beveges med stor anstrengelse. Resten var lamt. Kirurgen mente etter å ha undersøkt meg at jeg burde bringes opp til ham på sykehuset, så han kunne få ta meg under sin behandling og gjøre det han kunne for meg. Denne spesialisten var en dyktig, human og meget religiøs lege som arbeidet for sine pasienter med lyst og iver. Hans oppgave var å hjelpe alle lidende. Han trodde ikke at han kunne gjøre mye for meg, men han tenkte nærmest å skaffe meg lindring i min fryktelige tilstand, og på det grunnlaget oppfordret han meg til å legge meg inn på sykehuset. Jeg fulgte oppfordringen hans, og en dag ble jeg da transportert dit. Det var ikke med stor glede at jeg reiste til sykehuset, for det var langt fra hjemmet mitt, og jeg skulle da være blant fremmede. Men på sykehuset ble jeg bare møtt med vennlighet, og alle som kunne vise sin medfølelse, gjorde det med ren kjærlighet.

 

            Omgjort til gipsfigur.

 

   Da jeg nå hadde ligget på sykehuset et par dager, så var legens avgjørelse tatt: Jeg skulle omgjøres til en gipsfigur.

      Så kom stunden da fire menn - to leger og to diakoner, kom inn på værelset for å ta meg på et brett og bære meg inn på operasjonsstuen. Det var en fryktelig stund. Jeg ble her hengende som i luften, en mann i hvert bein og en kraftig kar over begge armene, og de slet og strakk som om de skulle slite kroppen av. Å, for en fryktelig stund! Kirurgen arbeidet så svetten dryppet av ham, og samtidig hvisket han stadig til meg: "Nå er det snart gjort, Monsen." Og imens hadde tennene mine boret seg langt inn i leppene  mens blod fylte munnen min. Nå var legen ferdig, og jeg lå der med en veldig gipskåpe på meg; den var som en mektig panser-skjorte. Var smerter og lidelser store under denne behandlingen, så kjentes det godt å ligge i denne påkledningen. I denne stillingen ble jeg så lagt inn igjen i sengen min, og nå mente legen at det snart ville vise seg hva gagn og hjelp denne nye stillingen ville medføre.

 

                 Da jeg ble blind!

 

   Etter at jeg hadde ligget i denne stillingen som en kritt-statue i to dager, skjedde noe med meg som forverret tilværelsen for meg i høy grad etter "menneskelig vis", som apostelen Paulus sier. Det var på ettermiddagen, det skulle være oppbyggelse (andakt) på sykesalen, og der var samlet en hel del pasienter og andre besøkende, og blant de sistnevnte var også min mor. Hun hadde gått mer enn 5 kilometer for å besøke sønnen sin. Det var en hard tur for denne gamle, svake kvinnen, og det for å se på denne sin lidende gutt, som hadde hatt de største forhåpninger til livet, og for å bli til hjelp for sin mor. Nå var alt håp ute; men jeg kunne da se min mor og i det minste smile til henne om enn ofte gjennom tårer. Mens vi ventet på at oppbyggelsen skulle begynne, satt moren min ved siden av senga. Jeg så henne og alle som var til stede. Og så kom prosten inn gjennom døren: en gammel, pen, hvithåret mann; jeg så at han gikk tvers over sykestuen og bort til et lite bord som stod borte i en krok, jeg så at han satte seg ned, men


 

     så ble alt mørkt for meg som i graven.

 

   Nå kunne jeg ikke se noe. Det forble mørke natten for meg til tross for at det var på den lyseste og beste årstiden med stor, blendende sol på den blå, klare himmelen. Jeg var med andre ord fullstendig blind. Da prosten var ferdig og alle skulle gå hver til sitt, måtte også min mor gå. Jeg visste at hun ville rekke meg hånden til avskjed, og det gjaldt derfor for meg å kunne gi inntrykk av at jeg fremdeles så, for min mor hadde byrder nok å gå med den lange, tunge veien alene, om hun ikke skulle få mer vondt.

   Så kom stunden da min mor skulle si farvel og gå. Hun rakte meg sin hånd til avskjed. Jeg så den ikke, så jeg begynte å famle etter den. Da spør hun meg: "Ser du ikke, gutten min?" "Jo, mor, jeg ser." Min mor gikk, men kjære deg, leser, hvor fryktelig det ble for meg. Tenk å lyve for Gud og for min gamle mor. Å, hvilke kvaler jeg kom i. Det var som om hele helvete ville sluke meg. Frelst og født på ny og så forført av Satan, så jeg begikk en løgn av verste slag. Å, det var en forferdelig tid for meg. Jeg var ikke sen med å bekjenne min synd for Gud, og Han var ikke sen med å tilgi meg. Men mor, hva ville hun si? For all løgn er fra djevelen, og han er Løgnens Far. Det var den verste stund i mitt liv etter at Gud hadde frelst min sjel. Det var bortimot to timer i den frykteligste avgrunn før jeg fikk innhente min mors tilgivelse. Og da jeg fikk den var det med de ord at Gud hadde åpenbart det for henne i det samme hun var kommet ut fra sykehuset og begynte på hjemveien. Dere kan tro jeg ble lykkelig da jeg hadde fått tilgivelse både hos Gud og min mor. Ja, Gud skje lov!

 

         All verdens brilleglass kan ikke hjelpe.

 

  Da folket hadde forlatt sykeværelset og alt var blitt rolig og stille, sendte jeg bud etter overlegen som øyeblikkelig kom inn til meg og var vennligheten selv. Idet han kommer bort til sengen min, spør jeg ham: "Doktor, kan De ikke gi meg et par briller, slik at jeg kan få se min mor når hun kommer tilbake for å besøke meg?" Legen undersøkte øynene mine, og jeg forstod at dette ikke kom overraskende på ham, men han sier til meg idet hånden hans farer lett over pannen min: "All verdens brilleglass vil ikke her kunne hjelpe deg, og den trøst jeg kan bringe deg er den, at det vil nok aldri bli bedre, men snarere verre".  Hva jeg da kunne si til dette var: "Guds vilje skje." Og så fikk det være som det kunne. Jeg var lykkelig i min sjel, for jeg var frelst med en evig frelse.

  Så ble jeg liggende i denne tilstanden: Lam, blind og hjelpeløs på alle områder. Alle mennesker forsøkte å gjøre livet og tilværelsen så lys og lett for meg som mulig, og da legen på sykehuset ikke kunne gjøre mer for meg, fikk jeg lov til å flytte tilbake til mitt hjem hvor jeg fikk være i stillhet og ro. Her ble jeg da værende et par måneders tid for så igjen å komme inn i nye forandringer. Jeg hadde fremdeles store smerter over hele legemet, og hodet mitt føltes stadig med ganske små mellomrom som en eneste stor svulst som det holdt på å bli hull på. Nå kom tiden at min mor måtte reise tilbake til Stavanger igjen, og det ble vondt for meg å måtte skilles fra henne. Hun var nemlig alene og jeg var også alene tilbake, så det var vondt å skilles. Jeg snakket derfor en dag med min lege og to rektorer som var mine venner og som tok seg av meg som om jeg var deres bror, om saken. Men det så da håpløst ut, og jeg lå fremdeles som en gipsfigur innhyllet i kritt. Doktoren måtte først konferere med overlegen om panser-skjorten kunne tas av, og om han trodde at jeg kunne tåle transporten. På den måten var det uvisst om jeg kom til å få reise hjem til Stavanger. Jeg ante lite den tiden at Gud også her hadde sin hånd med. Min mor reiste, og en dag fikk jeg det løftet av legen at jeg skulle få reise til min fødeby Stavanger, og doktoren ville selv ordne med alle ting for meg og mine og hjelpe oss til rette på beste måte.

 

         Dagen for hjemreisen kom.

 

  Å, hvilken glede som kom over meg da jeg igjen skulle få være sammen med min mor og også få hilse på mine venner som jeg ikke hadde snakket med på flere år. Så var dagen kommet da jeg skulle reise hjem. Legen hadde ordnet alt på beste måte.  Sykehusvognen stod utenfor døren, klar til å kjøre meg til stasjonen for å få meg sendt med toget, sammen med en diakon og en søster skulle ledsage meg fra toget til dampskipet. På stasjonen var det møtt opp en hel skare av venner for å si farvel til meg, noe vi alle trodde var for siste gang her på jorden. Alt gikk godt med reisen til jeg kom til en by på Vestlandet, hvor vi skulle bytte dampskip og hvor vi ikke kjente noen som kunne hjelpe oss. Det var da ingen annen råd enn å leie 6 bybud for å hjelpe meg til rette dit jeg skulle. Men her fikk jeg igjen prøve smerter og lidelser. Disse menn gjorde nok hva de kunne, men jeg var jo ikke noe alminnelig reisegods som de pleide å håndtere. Da jeg var kommet om bord i fartøyet som skulle bringe meg til Stavanger, tok jeg en god porsjon morfin for å komme til ro, og så sovnet jeg inn en stund og glemte at jeg var på sjøen. Men jeg hadde en trofast pleierske hos meg som ikke sov, men som trofast holdt øye med den lidende massen, som nå på grunn av morfinen hadde sovnet.

 

               Da morfinen ble kassert.

 

  Ja, det er vel best å ta også dette med. Jeg var nemlig blitt foreskrevet morfin for å lindre eller døyve smertene når det ble som aller verst. Og når legen gav meg morfin var det ikke for at jeg skulle bli morfinist, men for å komme meg til hjelp i den verste nød. Som sagt, jeg tok morfinen dag etter dag og også mange netter, og det er sikkert: Det gikk her med meg som med en dranker som har blitt alkoholisert. Drankeren må ha alkohol, og akkurat slik var det med meg. Jeg måtte ha morfin, og det var jo ikke så underlig, for smertene mine var store. Når jeg hadde fått en porsjon morfin, så var det jo på en måte som lindring, ja ganske behagelig, for siden å falle hen som i en døs. Så var det en natt etter en tids forløp at jeg var så medtatt av smerter og lidelser at jeg virkelig ønsket meg bort fra livet. Jeg hadde morfinen stående på nattbordet mitt, og det var en lett sak for meg å ta en overdose morfin og dermed bringe meg selv ut av denne verden.  Å, hvor Satan fristet meg, å, hvor jeg ble anfektet, pint og plaget. Jeg gråt, ba og raste i den frykteligste kamp for liv og for døden. Tre ganger grep min høyre hånd om den lille flasken med den drepende væske, og Satan raste og satte på meg med hele sin styrke: Du er lam, blind og en krøpling for resten av livet, og dertil en byrde for omgivelsene dine.  Forstår du ikke at du er i veien og fullstendig overflødig?  Og i denne fristelsens stund fikk Satan makt over meg, og jeg grep etter flasken for tredje gang; men så kom der en hjelpende hånd fra oven, det var Jesus, som stillet seg i gapet mellom meg og Satan. Jeg fikk gråte ut ved Jesu hjerte, og fra det øyeblikket ble jeg fullstendig reddet ut fra morfinens klør og jeg fikk erfare at

 

           Nåden tar bort all smerte.

 

  Jeg var da virkelig en morfinist som holdt morfinen som en reddende Gud. Men - ! Gud være lovet, den fikk ikke holde meg fanget. Som fuglen ut av snaren slapp, så glapp også Satans angrep mot meg. Jeg ble fri, og siden den natten har jeg aldri noensinne vært plaget eller fristet i den retning. Nå hadde jeg fått fred ved Jesus også fra denne plagen som holdt på å ende mitt liv.

 

           Da Gud ble satt på prøve!

 

  Ja, det hendte slik at mange venner besøkte meg, og en skare av Guds barn fra alle forskjellige leirer. Der kunne således være  både indremisjonsfolk, metodister og frelsessoldater på en gang, og de kunne alle forene seg i felles bønn til den samme felles Fader, som elsker alle og som er rik nok for alle som påkaller ham (Rom.10:12). Som et sant Guds barn trodde jeg på Gud og ville bestemt tro Gud. Jeg gjorde da opp min mening og mente at Gud måtte mene det samme. Jeg begynte å fastsette fire bønnetimer for meg selv med hensyn til eller henblikk på min helbredelse. Så begynte jeg å be to ganger hver natt og to ganger hver dag om at Gud skulle helbrede meg. Jeg trodde Gud og jeg var hans barn, så nå måtte han vise at han virkelig var min Far. Ja, jeg satte stevne med Gud og likesom utfordret ham, at nå måtte det skje.

  Etter to års kamp i bønn var jeg ikke kommet lenger med min tro enn at jeg var like lam og like blind og i det hele tatt mye dårligere enn før. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg si farvel til Gud fordi han ikke ville høre på min bønn - i det minste så svarte han meg ikke. Det utspant seg en alvorlig kamp denne natten; jeg var nær ved å si: "Takk for meg", da jeg plutselig fikk kjenne en slik fred og glede i sjelen og en velsignet stemme som talte til min sjel de velsignede ord: "Deres tid er alltid for hånden, men min time er ennå ikke kommet." - Å, Gudskjelov, jublet jeg, så er der en time tilbake - og min sjel fyltes med jubel, så jeg midt på natten glemte alt og ropte et høyt halleluja! Tenk! en time var der ennå tilbake for meg. Hvem kan fatte den glede som min sjel fyltes med; men den som måtte tilbake til korset og be Jesus om tilgivelse var meg. Jeg hadde nå lagt i tre lange år og begynt på det fjerde. Legene hadde nå gitt meg opp som uhelbredelig, og jeg lå der som et i alle deler forkrøplet og tilintetgjort individ. Mitt syn var likt et stort null, jeg kunne på det venstre øye skjelne så vidt mulig forskjell på dag og natt, mens mitt høyre øye var og forble fullstendig blindt. Alle mennesker stod for meg som gjennom tåke, og deres ansikter kunne jeg ikke skjelne.

  Jeg var usigelig glad over hva Herren ved sin Ånd hadde talt til min sjel, og det var ingen som kunne få meg til å tvile på Gud. Mange mennesker besøkte meg, slik at det i et år var over to hundre personer hver måned, og her fantes alle forgrein-inger innen de religiøse avdelinger. I den tiden var det mye bønn, og Herren velsignet oss og gav seier over synden og fylte stadig karet med gledens olje, for boligen var reist i gaten (Rom.8:1-2), og der var godt å bo. Min tilstand var fremdeles like dårlig, jeg lå på ryggen i en vannrett stilling, og ikke på noen måte kunne jeg få ligge på siden eller snu meg til noen kant. Sommertiden var den verste; for svetten forvoldte at hele ryggen min var som flådd av, og det brakte med seg stor lidelse. Hodet mitt var som en stor byrde som stadig trykket meg og forvoldte meg mye besvær. Slik hadde jeg nå ligget i seks lange år og ventet på Herrens løfter og velsignelse. Jeg hadde i løpet av den siste tiden flere ganger snakket med legene om det ikke skulle gå an å få laget en båre som jeg kunne bli båret ut i. Det ville jo straks bli en forandring om jeg bare kunne bli båret ned i gården i den varme sommertiden. Men legen var av en annen oppfatning. Han mente at dersom jeg forsøkte på det, så ville jeg bare forverre min egen tilværelse og selv hjelpe til at det snarere ble gravet en grav og jeg selv senket seks fot ned i jorden.  Så måtte jeg naturligvis la den tanken fare om å få komme ut.  Jeg var jo fullstendig åndsfrisk og hadde nokså lett for å tale.

 

                    Så kom en ny tid!

 

  Etter at jeg hadde tilbrakt seks lange år i mange lidelser, i mye kamp og bønn, hendte det nemlig en natt at Herren talte til meg og inngav meg noen nye tanker. Og idet Herren talte til meg, som bodde i østre bydel, talte han også til min bror, som bodde i den vestre bydelen. Vi var fullstendig uvitende om hverandre når det gjaldt hva Herren hadde talt til oss, men Gud hadde talt, og han hadde også lagt en plan, og nå var det opp til oss om vi ville stole på ham så han kunne få sin vei med oss.

  Min bror, som bodde i vestre bydel, var Storm-Monsen, og nå var han den som med andre ord skulle være min følgesvenn gjennom livet. Vi snakket sammen om det som Herren hadde talt til oss og vi forble sammen fra den stund. Nå skulle vi oppta kampen ved Guds nåde og realisere hva Gud hadde sagt. Det var ikke så lett gjort; vi skulle nemlig få laget en vogn som jeg da skulle kjøre i, og hva mer var som også skulle bli min talerstol. Vi var begge fattige og hadde ikke noe å rutte med, men vi kjente Gud, for han er vår Far og vi er hans barn. Og hadde han sagt at vi skulle få laget en vogn, så var nok han mann for å dekke utgiftene. Som sagt:

 

                    Herren hadde talt

 

og vi var fullt ut villige til å adlyde. Broren min lagde tegningen til vognen, som ble sendt til en snekker, smed og hjulmaker, og vi ba til Herren at hans navn måtte bli æret i alt. Vognen som vi hadde bestilt ville koste bort i mot tre hundre kroner, men var det Gud som hadde talt til oss om å skaffe vognen, så fikk han sannelig betale, for vi hadde ingenting å betale med. Vi hadde bare med å adlyde og utføre hans ærender, og så ble det jo hans sak å ordne med betalingen. Vi ventet bare på at vognen skulle bli ferdig, så vi kunne få komme ut og prise Gud i forsamlingen.

 

                   Den 15.juni 1909

 

stod vognen i gårdsrommet, og Gud sørget for betalingen. I en karm som var løs og som var laget slik at den ble satt ned i vognen som en seng, ble jeg da for første gang båret ned i vognen av fem voksne mennesker.

  Jeg kan ikke si annet enn at jeg var forferdelig nervøs, fordi alle i vår omgangskrets, også legen, hadde frarådet oss på det sterkeste, for det ville bare være til min egen undergang.

  Men, kjære leser!  Hadde nå Herren virkelig talt til min bror og til meg, så ble det jo hans sak å holde oppe den stakkars krøplingen.

  Vi ville jo ikke søke vår ære, men hans, som hadde sendt oss og som er Gud og ingen annen.

 

 


Den rare barnevognen

                                         

   Ja, det var noe nytt. Da jeg var kommet til rette i vognen og min bror fikk meg utenfor porten, samlet det seg en skare av små gutter og piker, for de hadde aldri sett en slik rar barnevogn. Det var nemlig kalesje på vognen og gardiner som kunne trekkes for, og jeg var godt gjemt der inne under kalesjen, så ingen kunne se hvem som var i vognen. Var vognen rar, så syntes nok småguttene og småpikene at det ikke var mindre rart med ham som drog vogna. Min bror var så glad som et barn som hadde fått en fin gave og som ville vise den til alle, både kjente og ukjente. Gud sparte ikke på velsignelse, nei, lovet være hans hellige navn. Og nå var vi kommet inn på rett spor, nemlig på den veien Herren ville ha oss. Vi begynte ved Guds nåde møtene i Stavanger på torgene og vitnet om den Frelser Gud hadde sendt til verden for å frelse syndere. Etter å ha vitnet om Herrens godhet i vår egen by, reiste vi innover i Ryfylke for der å få et opphold på landet i stillhet og ro.  Men folket i Ryfylke var nok av en annen mening.

 

         Da det ble skåret hull i bedehuset.

 

  Den første dagen vi kom på landet ba bøndene oss om vi ikke ville ha møte. Vi lovte å ha møter, men det måtte være friluftsmøter, for dørene i bedehuset var for smale og inngangen for liten, så vognen kunne ikke komme inn. Vi holdt noen møter ute. Men så kom søndagen, og da skulle det absolutt være møte i bedehuset, og bøndene ville bestemt at vi skulle inn dit og ha møte; men dørene var for smale. Det ble målt både på langs og på tvers, men dørene forble dog like smale.  Og som jeg sa til dem: "Jeg kommer ikke inn, når vognen ikke kan komme inn!" Det hjalp ikke. Folket ville ha oss inn, og da var det ikke mer å snakke om.

 

    Da hendte det som visst aldri har hendt før i Norge.

 

  En i mengden gikk så hjem etter sag, og det ble saget hull i veggen, og på den måten kom jeg for første gang inn i et bedehus med vognen. Dette bedehuset vil alltid være et vitnesbyrd om de to kjørende predikanter fra Stavanger, Storm-Monsen. Å, hvor god Gud hadde vært mot oss. Så hadde da Gud selv ledet oss inn i sin vingård som arbeidere for det evige Rike til å vinne sjeler for evigheten. Priset være Herrens navn! Etter å ha virket i en 7 ukers tid reiste vi tilbake til Stavanger og deltok i noen møter der blant brødre og søstre, som hadde vært med oss fra begynnelsen.

 

                 Så kom høsten 1914.

 

  Vi hadde nå kjempet i nesten seks år, min bror og jeg, sammen med en del brødre og søstre for de falnes oppreisning.  Mange var de sjeler som vi hadde fått nåde til å lede til Jesus Kristus, Verdens Frelser og Forsoner, som selv hadde sagt til oss: Gå i hast ut på byens gater og streder, gå ved veikryssene, gå bak gjerdene og nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. Og dette evangeliets budskap hadde vi etterkommet, og mange av de som holdt seg på gaten og ved veiene, fikk i sannhet høre evangeliet om Jesus, som ikke var kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.

  Under dette arbeidet vårt fikk vi erfare - kan hende mer enn andre - at synden hadde grepet om seg i en uhyggelig grad, og det gjaldt å redde ungdommen for Kristus. Og med dette for øye startet vi en rekke religiøse vekkelsesmøter i oktober måned, hvor vi da sammenkalte byens ungdom og befolkning til spesielle møter i Arbeiderforeningens Lokale, hvor vi fikk lov til å ha disse møtene klokken 3 om ettermiddagen.

  Vi hadde til disse møtene satt opp bestemte emner for dermed å komme de forskjellige synder til livs og dermed vekke folkets interesse for det som var edelt og godt, ikke bare for en eller for en del av samfunnet, men for alle mennesker, både onde og gode; for nøden var stor over alt og i alle samfunnslag. Til disse møtene innbød vi alle avholdsfolk og foreninger, alle Fredsvenner og de religiøse partier, ja med andre ord byens ledende og styrende menn som kvinner, og hva var det vi kjempet for, og hva var det vi ville? Vi ville holde fram det sanne liv slik som det utfolder seg på gater, streder og ved nattetid, når synd og ugudelighet herjer som aller verst. Det var et varsko vi ville rope ut til vår egen by, for at ikke noen skulle gå til grunne. Det var i den siste tid mye fritenker-lære, likesom rasjonalismen hadde gjort et stygt innhogg, så til og med mange bekjennende kristne hadde blitt revet med i det dragsuget, og mange var ført ut for stupet.

  En hel rekke av disse møtene fikk vi anledning til å avholde, og folket fylte det store lokalet, og det viste seg at det var interesse for saken. Disse møtene varte ut over til juletider, men i julen ble de innstilt. Jeg var nemlig da meget syk og nedbrutt, og det var ikke uten fare for livet at jeg sammen med min bror hadde kjempet år etter år inne som ute i byen og på landsbygdene bare for å vinne sjeler for Kristus og vise menneskene at det var noe stort for den enkelte å oppnå ikke bare på den andre siden, men at der virkelig var frelse, frihet og glede å oppnå for den enkelte allerede her i tiden og siden i evighets evigheter.

 


Ludvig forkynner fra sin talerstol: Vognen


  

                Så kom året 1915!

 

  Ett år som vil bli husket av hele Stavanger bys befolkning, og ikke minst av min bror og meg. For hadde vi fått erfare Guds godhet i det forrige året, og hadde vi kjent Guds kraft når vi stod i kampens hete før, så ville nok ikke Gud svikte oss i nitten hundre og femten.

  Vi hadde lovt noen av våre venner sør på Jæren at vi skulle komme og holde noen møter over nyttår, og nå måtte vi innfri dette løftet, for vi var nå kommet til den 6.januar. Og når vi først skulle reise, var det best vi reiste nå. Jeg var svært syk, og min lammelse hadde i den siste tiden blitt forverret, så det så nå nærmest ut som om jeg skulle bli helt lam. Min høyre hånd hadde nemlig i den siste tiden mistet sin kraft, slik at jeg om morgenen ikke kunne ta og løfte et glass vann.  Jeg begynte å bli svært trist på grunn av dette, men likevel var gleden i Gud min styrke også på dette området.

  Den 7.januar reiste vi så nedover til Varhaug på Jæren for å ha fem-seks møter der. Det var ikke med stor glede jeg sammen med min bror tok denne turen på denne årstiden, for det var veldig kaldt, og jeg var som sagt meget syk og nedbrutt. Men et løfte er et løfte så lenge det ikke er innfridd, derfor var det om å gjøre for oss å innfri løftet, for da var vi jo fri.  Jeg vil ikke si at jeg hadde noe håp om noen større velsignelse på denne turen, for jeg syntes å være alt for trøtt til å kunne delta på møtene slik som jeg virkelig hadde lyst til.

  Da vi nå var kommet til rette i Jærbane-kupéen var det som med en gang at Herren fylte denne kupéen med en himmelsk fred, og en strøm av velsignelse kom over meg så underbart at det ble som hvile for både kropp og sjel. Min bror som stod ved min side, var så lykkelig og glad, og Gud kom over oss med sin herlighet og glede så vi glemte alt det som var vanskelig og som prøvde å frarøve oss motet. Jeg begynte å tale til min bror som jeg aldri hadde talt til ham før, og det var som om hjertets dører var slått opp på vidt gap.

  Samtalen vår dreide seg om arbeidet vårt i Guds vingård og om den store nåde som Gud hadde gitt oss i vårt arbeide for de ulykkelige og av synden piskede og forkomne individer.  Likeledes kom samtalen inn på den rasjonalistiske retning, som så mange - såvel blant presteskapet som blant  mange andre predikanter, var glidd inn i. Og så var det også en forening som hadde holdt store møter for å håne Jesu navn og tilintetgjøre Gud og himmelen og bedra folket ved å lokke dem inn i et fryktelig mørke og føre dem inn i de forferdeligste villfarelser som tenkes kan. Blant denne foreningens ledende var noen som selv en gang hadde vitnet om frelsen i Kristus Jesus, såvel offentlig som privat. Og hva disse hadde forsyndet seg i vet alene vår himmelske Far. Den som en gang hadde lovprist Gud for frelsen i Jesu blod, var nå blitt korsets verste fiende, og forsøkte å dra andre med seg.

  I løpet av vår samtale i kupéen fyltes min sjel med en salig glede over Guds nærvær, og kupéen ble fylt med Guds herlighet.  Trettheten forsvant og solen opprant i sjelen og spredte sine varme stråler og oppglødet oss på ny til fortsatt kamp for sjelers frelse. Og ble ikke turen til velsignelse og møtene på Jæren til gavn, så hadde den allerede brakt min bror og meg så mye glede, velsignelse og fred at det var nok om vi så skulle reise gjennom den aller verste prøvelse.

  Framme på Varhaug var vi glade og priste Gud for seieren i Lammets blod. Til møtene som var oppsatt kom skarer av folk for å høre hva vi hadde å si. Vi vitnet for dem det gamle korsets evangelium, og folket lyttet til budskapet og sjeler overgav seg til Herren for å følge ham resten av sitt liv. Å, hvilken nåde av Gud å få vitne om den Jesus som elsker syndere og som døde til fastsatt tid for ugudelige.

  Mandag den 11.januar reiste vi så hjem til Stavanger igjen.  Også nå fikk jeg snakke med min bror om de ting som lå tungt på vårt hjerte, nemlig om de ting som tjener til sjelers frelse. Og jeg sa til min bror: Det er som om Gud i lengre tid har talt til min sjel om et emne som jeg skulle tale om i Stavanger, men jeg forstår ikke hva jeg skal gjøre. Du vet at syndens makt er stor og du vet hvordan Guds navn blir vanæret i vår egen by, den by som har vært en av Norges mest religiøse byer, men som nå er sunket så dypt at man offentlig lar vår kjære Jesus hånes.

  Men emnet var vanskelig for meg å komme i fra, og derfor var det så godt for meg å få snakke med min bror om disse tingene.  Da jeg nevnte emnet som lød slik: Er Jesus sann Gud? Er evangeliet sannhet? - var det som en byrde løsnet fra hjertet mitt. Jeg ble så lykkelig og glad og priste Gud. Men emnet?  Jo, det var vanskelig etter menneskelig vis, og ufattelig for to stympere som oss; men var det Herren som ville ha det fram?  Var det Gud som hadde pålagt oss å tale om disse ting? Ja, da var det ikke farlig, for han var nok mann for å greie å løse problemet og vise at Jesus var sann Gud og at evangeliet var sannhet og også en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Da vi var kommet hjem etter turen på Jæren, takket vi Gud for nåden og ba også om hans beskyttelse, at hans navn måtte bli æret og at sjeler måtte bli frelst og vunnet for evigheten. Tirsdag morgen hadde broren min skrevet annonsen, som lød slik:

 

 Er evangeliet sannhet?

 

                Er Jesus sann Gud?

              

  Et spesielt møte vil bli avholdt nå på

søndag den 17.januar kl.3 ettermiddag

presis i Arbeiderforeningens lokale.

         Til møtet vil

Darwinistenes Forening og alle byens

prester bli skriftlig invitert, likesom

vi hermed vil innby hver eneste sosialist

i Stavanger som vedkjenner seg sitt parti,

samt alle rasjonalister og gudsfornektere

(som nekter at Jesus er sann Gud).  Alle

tvilere og de som funderer på Kristus som

Gud, er hjertelig velkomne.

 

  Da sa min bror at han kjente en kraft, og hans sjel ble fylt med en eiendommelig glede og fred. Ja, dersom vi går på Herrens vei og gjør hans vilje, skal vi, som Skriften sier: "kjenne om læren er av Gud eller om jeg har talt av meg selv".  Fra denne tid av ble våre dager og timer et mer bønnens liv enn før. Og hva dreide bønneemnet seg om? Jo, om dette ene, at Guds navn måtte bli æret og at Guds barn av alle klasser og samfunnslag måtte bli velsignet og styrket i troen, at byens befolkning måtte våkne opp og gripe frelsen i Kristus før det var for sent. For sannelig, tiden er heretter kort, og snart kommer han som komme skal, og han vil ikke drøye.

 

        "En lam mann står opp og går".

 

  "Et beveget opptrinn på nattmisjonens møte i går".

 

      Slik stod det å lese i en av Stavangers aviser mandag den 18.januar 1915.

 

                        *******

 

Mirakelet den 17.januar 1915 i Stavanger!

 

  Det var søndag den 17.januar at det var fastsatt et spesielt møte i Arbeiderforeningen av Monsen-Storm med emnet som lød slik: Er Jesus sann Gud? Er evangeliet sannhet?

  Søndagen opprant med klar himmel og stille og rolig vær til å være på denne tiden av året. De forgangne siste dager hadde vært for oss noen hellige timer i bønn til Gud for våre sjeler og synderes frelse.

  Vårt møte som var fastsatt til klokken 3 på ettermiddagen hadde samlet mer enn fullt hus, så når min bror kjørte meg inn i lokalet var det godt å merke at her var det en meget broket forsamling til stede, og at der var en tropp til stede, hvis ånd var opptatt med dette ene: "Herre, velsign oss med din nåde og la din Ånd være til stede". Da jeg var kommet til rette på plattformen med min vogn, og etter at min bror hadde inntatt sin plass ved min side, var det en fryktelig angst som grep meg, en skjelven og en beven, og jeg ble som slått av redsel og ført inn som i Getsemane. Ja, jeg kjente en del av Getsemane-kampen og dødens angst og svette var følbar. Å, for et fryktelig øyeblikk.

  Da jeg den 17.januar kjørte til møtet var alt angående helbredelse så langt fra meg: "som øst er fra vest". Jeg hadde ikke den minste tanke på at jeg skulle bli helbredet; men mine ord på møtet lød slik: "Jeg vil forlate dette møtet rotfestet og grunnfestet som aldri før i den levende tro på den eneste sanne Gud og den av ham utsendte, Jesus Kristus". Det var sant, for jeg var overbevist om at min gjenløser lever, og at han er deres belønner, som søker ham. Vi begynte møtet med sangen: "Sett deg for et hellig mål, åpent det bekjenn, stå i rekken fast som stål og kjemp blant Daniels menn." Og vi sang fordi vi trodde, og nettopp fordi vi "tror, derfor taler vi".

   Etter at min bror hadde lest noen ord fra 1.Kor.13.kapittel og framholdt Guds kjærlighet, den altomfattende, som Gud ved Kristus Jesus åpenbarte på Golgata for alle skapninger, tok jeg til orde idet jeg oppdelte møtet i 3 grupper: Først Gudsfornekterne og alle vantro, så sosialistene og deretter alle de bekjennende kristne. Den siste gruppen, nemlig alle de kristne, ba jeg om å sitte bedende på møtet for at Jesu navn måtte bli æret,likesom vi hadde sendt skriv til Indremisjonen, Kinamisjonen, metodistene, Frelsesarméen og en del prester med begjæring om forbønn for dette møtet, for det gjaldt ikke en Storm-Monsen; men hva det gjaldt var alle de troendes felles-interesser og felles-eiendom, nemlig Jesus Kristus og ham korsfestet. Og har jeg noensinne erfart at de kristne har bedt for min bror og meg, og også for et møte, så vil jeg til Guds pris og ære si, at de ba så vi kjente det.

  Det kan gjerne hende at du vil spørre meg: Hvorfor kalte du sosialistene inn til dette møtet? Jo, kjære deg, av den enkle grunn at de skulle være mine vitner i denne alvorlige sak, hvor emnet lød: "Er Jesus sann Gud?" For sosialistene lærer selv at det aldri har eksistert en slik sosialist som Jesus. Han blir betegnet som det største ideal av en sosialist som noensinne har levd, og hva mer? Jo, de sier videre: Fra ham utgår sosialismen. Og når situasjonen var slik, og de fremholdt min Jesus så veldig og talte et så avgjørende ord, så måtte jeg jo tro det de sa. Og så fremt jeg trodde, måtte gjerningen følge med. Og derfor ble da alle sosialister oppfordret til å møte frem. Så var det alle gudsfornektere vi ville så gjerne tale til. Ja, men hvorfor innbød dere fritenkere og disse gudsfornekterne og rasjonalistene? Jo, av den enkle grunn at "Vi alle har kostet Jesu blod!", og vi for alle vill som sauer, og vi vandret alle våre egne veier og gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi har alle syndet og vi mangler Guds ære, og vi må alle en og sammen vei om vi skal oppnå frelse. Og trengte vi å bli velsignet av Gud, så trengte også disse våre venner gudsfornekterne å få velsignelse av Jesus ved evangeliet.

  Det er sagt at jeg ville sette Gud på prøve. Er dette sant? Sannheten er den at det var Gud som satte min bror og meg på prøve. Og når Gud selv ved sin Ånd hadde gitt meg emnet, så ble det hans sak å forklare det for meg og min bror og for alle de troende likesom alle de vantro og Gudsfornekterne. For meg står det slik, at aldri har et emne blitt klarere utlagt enn dette emnet ble den 17.januar. Lovet være Herrens navn.

  Under møtets gang er det blitt fremholdt at jeg skulle ha vanæret Jesu navn ved denne uttalelsen:"Når jeg har innbudt til dette møtet, da vil jeg for deres åsyn og sammen med dere og for Den Allmektige Guds åsyn si til hver enkelt: Enten vil Monsen-Storm forlate dette møtet i ettermiddag som en av verdens mest radikale rasjonalister eller Darwinister, eller også motsatt."

  Til dette vil jeg bare spørre:"Er Jesus i går og i dag den samme? Har Gud forandret seg? og er Monsen-Storm blitt Gudsfornektere?" Vi vet at det vi leser om vår himmelske Far er sant! 1.Kongebok kap.18: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham, og dersom Ba'al er det, så følg ham!" Ble Guds navn vanæret ved denne profeten Elias' møte på Karmel? Nei, sier du, det var jo en profet. Og hva sier så Skriften om denne Elias? Jo, hør: "Elias var et menneske under samme vilkår som vi." Altså hadde vi den samme rett og den samme Gud som Elias. Halleluja! Han ba og han fikk. Ære være Jesus!

  Jeg hadde nå holdt på å tale i en times tid, og det var stille som i graven. Det var som om alle ventet at noe skulle skje. Hvordan var min tilstand med hensyn til lammelsen og blindheten nå ved denne tid?  Jo, min tilstand i overens-stemmelse med sannheten var den, at i de siste 9 år var det ikke spor av forbedring, og i det siste året hadde lammelsen bredt seg mer ut, slik at jeg ikke var uten en del engstelse, fordi min ene hånd (nemlig den høyre), som jeg hadde kunnet bruke nå i lengre tid, var blitt slappere og mer maktesløs for hver dag som gikk, og så langt var det kommet at jeg endog ikke maktet om morgenen å løfte et tomt vannglass, og hva angikk mitt syn, så var det mer likt et stort null.

  Det er jo sagt at jeg skulle være bedre fordi det stadig gikk fremover med meg. Dette er den største usannhet som har vært uttalt, og om de 14 leger som har behandlet meg mer eller mindre ville ut med språket og snakke sant, så vet jeg hvilken dom som skulle bli felt. For de leger som behandlet meg, er dyktige leger! Og jeg kunne være fristet til å nevne deres navn. Men denne gang skal jeg la det være.

  At jeg har vært et under for legene og at de har vært mine beste venner, det kan ingen av dem nekte for. Og at alle leger er glade fordi jeg er blitt helbredet, det er jeg forvisset om. At legene har stått fullstendig maktesløse overfor min sykdom, det kan jeg si like inn i disse mine venner legenes øyne. Jeg vet hva legene har sagt til meg, og jeg vet hva disse legene til det ytterste har gjort for å redde meg. Derfor hendte det blant annet en gang at jeg følte særskilt trang til å takke en av mine leger for hva han hadde vært for meg og hva han hadde gjort for meg. Og vet du, kjære leser, hva denne min lege sa: "Snille Monsen, jeg kan nok ikke gjøre noe for deg. Her står vi leger maktesløse." Og de leger som har behandlet meg, de har alle behandlet meg nøye.

  Nå spør du: Hvordan var tilstanden din den dagen da du ble helbredet? Jo, den var dårligere enn den hadde vært i de siste 9 år, altså med andre ord: Det gikk stadig nedover. Og da jeg kom til møtet var jeg fullstendig nedbrutt. Om jeg skulle ha spurt noen lege til råds, hadde jeg aldri blitt kjørt til møtet den 17.januar, så kritisk var tilstanden min når det gjaldt kroppen.

  Jeg var den 17.januar helt lam fra toppen av hodet til fotsålen på venstre side og fra livet og ned til fotsålen på høyre side. Jeg var fullstendig blind på det høyre øyet og på det venstre øyet var det korte perioder, da jeg ved hjelp av sterke brilleglass kunne se litt. Men likevel har jeg i alle de 12 år som jeg har ligget, ikke kunnet se menneskene annet enn som en skygge. Min brors ansikt kunne jeg derfor ikke skjelne før den 17.januar. Dette er sannheten!

  Da jeg den 17.januar hadde ligget og talt en times tid, så ble jeg med ett som fullstendig maktesløs, og alt jeg kunne gjøre var å sukke til Gud.

  Jeg kjente det som en Getsemane-kamp og som om dødens angst grep meg. Det var et fryktelig øyeblikk, og en liten stund etter så kom det et lett støt gjennom kroppen min, og det var virkelig behagelig. Det kjentes ut for meg som en nytelse, for så i neste øyeblikk så kom der et veldig støt gjennom kroppen min, som ville det rive sønder hver le og lem på mitt legeme. Det knakte og brakte i hver fiber og det kjentes ut som om lem for lem skulle tas av mitt legeme, og så kom der noe av det mest fantastiske i mitt liv som jeg har opplevd, og det var?  Ja, hør! En yndig stemme så himmelsk og så ren, mild og øm, som talte det mest dyrebare språk jeg noensinne har hørt. Stemmen kom fra Jesu egne lepper og ut fra hans egen munn.

    Å, hvor salig! Og de ord som ble talt til meg, var for meg mer enn ord kan tale og penn kan skrive, og det lød så:

 

          "Ludvig, stå opp!"

 

  Å, halleluja! Den lamme reiste seg, og den blinde fikk synet.

 

  Nå vil jeg gi min bror ordet, han forteller:

 

  "Jeg satt på en stol ved siden av vognen i bønn, mens den ene dødens bølge etter den andre overskylte min sjel inntil vekten av møtets forferdelige alvor og evighets-betydning knuget meg ned med hodet mot gulvet, og jeg kjente meg sammen med min bror dypt nede i dødens bitre vann. Det var forferdelige øyeblikk. -Det gjaldt himmel eller helvete. Men ære være Gud, han som hadde kastet oss ut for stupet var også mektig til å hente oss opp fra avgrunnens brønn.

  Etter disse fryktelige øyeblikk kom Guds milde fred, og jeg hørte Herrens stille stemme si til meg:"Reis deg opp!"  Men jeg nølte. Da sa stemmen igjen: "Vær så snill, reis deg opp!"  Jeg reiste meg rolig opp på mine føtter og jeg kjente fra oven en velsignelsens strøm strømme gjennom meg, og som jeg stod slik ved vognen begynner min bror å reise seg opp, og jeg gir ham hånden. -Og hva som gikk gjennom min sjel og hva jeg opplevde i min ånd er alt for veldig og hellig til å kunne uttale med menneskelige ord. Ved Jesus fra Nasaret stod min bror helbredet ved min side!!"

  Likeså forteller broren min:

  "I løpet av de foregående siste dagenes bønn for dette møtet, da våre sjeler var i en sviende angst for Herrens navns ære og da korset tynget på våre skuldre, sa Jesus til meg: "Gudsfornekterne og rasjonalistene er mine verste fiender.      -Advar dem fra meg; for de vil gå den evige død i møte. Jeg har sonet for verdens synd."

  En annen gang lød ordene slik: "Gud lar seg ikke spotte."

 

                         *******

 

  Kjære leser! Du kan tro det ble jubel. I tolv lange år liggende på ryggen uten å få komme på siden eller sitte, bare ligge, ligge og atter ligge. Og så plutselig få min førlighet tilbake og også mitt syn, så jeg kunne se og kjenne alle mennesker.

  Jeg ble så glad at jeg lo og klappet i hendene mine, og jeg og broren min kunne ikke annet enn å bryte ut i jubelrop: "Jesus er Gud!  Ja, Jesus er Gud!"

  Det ble jubel i Stavanger i mange Guds barns hjerter, og dette var ikke et verk som var skjedd i mørket, men på høylys dag i et møte hvor der var samlet ca. 2500 mennesker. Og det er jo sikkert, at Gud kan ingen gjerning gjøre i mørket, for han er lys. Mange mennesker gråt, andre lo og der var dem som besvimte. Alle forlot de lokalet i fred, og utenfor var det samlet flere tusen mennesker, for det hadde gått som lynet over hele byen hva som hadde hendt, og utenfor ventet de på at jeg skulle komme og begi meg hjem.

  Men det var et problem! Jeg hadde nemlig ikke klær på meg, jeg lå i min vogn som et nyfødt barn ligger i sin vugge. Alt mitt tøy besto i en genser og undertøy. Forøvrig var jeg rullet inn i et ullteppe, og i en slik stilling var det jo umulig å gå, og hjemme hadde jeg heller ikke verken sko eller klær, så det var jo ikke så greit for meg i den stillingen jeg befant meg i. Jeg kunne ikke godt gå, fordi: Vår Gud er ordens og sømmelighetens Gud.

  Jeg ba da min bror og et par av Nattmisjonens søstre hjelpe meg ut til bilen som stod og ventet. Da jeg var kommet ut i døren, ropte en del til meg: Hadde du vært helbredet, Monsen, så hadde du nok gått alene. På dette svarte jeg til mengden: Jeg har ikke sokker eller underbenklær, og jeg kan jo ikke gå i bare skjorten.

  Jeg var jo glad som et barn, og det var ingen som kunne forstyrre denne gleden min. Halleluja!

  Jeg fikk nå biltur, og det kan du skjønne var greier, å sitte sammen med min bror, som i 6 1/2 lange år hadde kjørt meg til og fra møtene (i vognen), og så godt som vi var kjent av folk i Stavanger! Og nå skulle vi kjøre sammen i bil.

  Og fra bilen sprang jeg inn i huset der vi bodde. Og jeg var fullkomment frisk!

Å, ære være Gud!

 





 

 

 

Hakon Storm og Ludvig Monsen


 

 VITNESBYRD

 

 

  

 

                 Åpenbarelse  av Guds herlighets kraft.

 

                Borghild forteller selv.

 

  Langt ute på bakken i Hansteens gate i Skien ligger et lite pent hvitt hjørnehus. Der bor den unge dame, frøken Borghild Eriksen, som ble helbredet fra sin sykdom, skriver "Varden".  Da vi kom der i går, var hun ute i byen og spaserte med en venninne. Vi traff moren, Anne Eriksen, som fortalte oss om hendelsen.

  For et par år siden var Borghild blitt operert for blindtarm-betennelse, men siden den tid har hun vært frisk og sterk helt til for ca. 9 uker siden. Da hadde hun antagelig pådratt seg en forkjølelse, men gikk allikevel på et møte i Tabernaklet (pinsemenigheten i Skien). Der ble hun plutselig syk, besvimte og måtte kjøres hjem dit hun den gang tjente ute på Falkum. Her ble hun liggende i 3 dager i store smerter og ble så kjørt hjem i sykevogn. I omtrent 8 uker har hun ligget med store lidelser, men båret dem med stor tålmodighet og aldri klaget.

 

 Legen har vært der og har ikke kunnet utrette noe, men han har fått ordnet sykepleierske som har gått hos henne to ganger i uken. Borghild har vært så syk at de ofte har trodd hennes siste time var kommet. Moren har fått hjelp av nabokonen, fru Kari Sandberg, for å løfte og stelle den syke som var helt hjelpeløs. Hele den venstre siden var stiv, venstre arm forvridd, fingrene knyttet så man ikke kunne strekke dem ut, og de var helt blåsvarte. På innsiden av knærne hadde hun to store knuter. Alle som gikk der, var sikker på at det var giktfeber og magebetennelse. Fredag ettermiddag var dr.Abel der og forsøkte å bøye på fingrene, men han bare ristet på hodet. Borghild har tilhørt Seehuus' menighet og har alltid vært meget religiøs, og Seehuus har da uten at familien visste om det, snakket med Monsen-Storm. Lørdag formiddag var sykepleiersken der, og da kom Seehuus med Storm-Monsen. De gikk inn alle tre, forteller moren, og Monsen-Storm spurte Borghild: Tror du at Jesus kan gjøre deg bra? Borghild, som nesten hadde vært målløs, hvisket:"Ja, det tror jeg".  Deretter leste Monsen-Storm er par skriftsteder og spurte et par ganger til om hun trodde at Jesus kunne gjøre henne frisk.  "Det tror jeg", svarte Borghild.

  Alle tre falt på kne foran sengen og Monsen-Storm ba høyt om helbredelse for den syke.

  Etter en stund begynte Borghild å bevege den syke, stive armen, som lå innbundet på teppet. Straks etter løftet hun den opp mot hodet. Da la Monsen-Storm sin hånd på hodet hennes, ba samtidig og sa til Borghild: "Prøv nå Borghild, om du kan bevege knærne". I det samme reiste Borghild seg opp i sengen, og det gikk som en lys stråle over ansiktet hennes, sa moren.  Deretter ba Monsen-Storm en bønn, og så gikk de ut alle tre.  Seehuus snudde seg i døren, vinket til Borghild og sa: "Vink nå, Borghild" - og da vinket hun med den syke hånden som hadde vært stiv i 8 uker.

  Da de var gått stod Borghild opp og gikk et par ganger fram og tilbake over gulvet, men senere om ettermiddagen holdt hun seg rolig i sengen. Søndag var hun i Tabernaklet, og nå spaserer hun omkring som om hun aldri hadde vært syk.

  Mens vi står og snakker med moren kommer Borghild frisk og sunn etter en spasertur.

  - Doktoren var her lørdag og bøyde på fingrene mine. Da gråt jeg.

  - Er De frisk nå, og har De før trodd på slik helbredelse?

  - Jeg er så frisk som noen. Har vært to ganger til byen i dag. Javisst har jeg trodd. Det er verken Monsen-Storm eller noen annen som har helbredet meg. De har vært et redskap. Det er Jesus. Jeg har alltid visst at han kunne, men ventet ikke at han skulle gjøre det med meg, nettopp.

  - Hvordan føltes det da De ble helbredet?

  - Først var det som om jeg skulle ha fått en kald dusj over meg, så følte jeg en slik underlig kribling over alt i kroppen. Deretter, da Monsen-Storm la hånden på hodet, følte jeg en varme gjennom hele kroppen og jeg kjente at jeg var blitt frisk og hadde fått taleevnen igjen. Svimmelheten er også strøket bort, og de knutene jeg hadde på knærne er helt vekk.

 

                   "Misjonæren" skriver:

 

   Hun ble syk på et møte en kveld i Tabernaklet mens vi lå på kne innfor Herrens ansikt. Da vi andre reiste oss fra bønnen var hu som lammet og kunne ikke komme seg opp. Hun ble da lagt på en benk og støttet av en søster i håp om at hun skulle bli bedre igjen, men da der ingen forandring skjedde falt vi alle på kne og ba inntrengende til Herren om at han ville gi henne

kraft til å gå hjem. Til vår store glede hørte han vår bønn, slik at hun stod opp og vitnet om Jesus og fortalte oss at hun var rede til å leve og dø, om det var Guds vilje. Hun kom seg da hjem, men ble fra neste dag liggende syk hos den familien hun tjente hos. Senere ble hun kjørt hjem i sykevogn til foreldrene, da legene hadde sagt at det var både magebetennelse og giktfeber, og det ville bli et langvarig sykeleie. Mange av vennene våre besøkte henne, men der lå hun i sengen sin med stiv rygg, stive ben og den venstre armen med sammenkrøkte fingrer.

  Da vi kom inn til henne en lørdag midt på dagen, merket vi at hun hadde tro til å bli helbredet. Kvelden før hadde legen igjen sagt at denne sykdommen ville bli langvarig. Brødrene leste noen skriftsteder om Jesus som Lege og spurte om hun trodde Jesus ville helbrede henne nå straks - hvorpå hun svarte ja. Da de ba henne forsøke å bevege armen var det bare så vidt vi kunne se henne bevege litt på den. Da vi så gikk ned på kne og ba, kom kraften over henne, fingrene rettet seg ut, og litt etter litt ble hånden løftet opp. Med den høyre hånden rev hun så bort all vatten og

 

            løftet under gledestårer armen

 

helt opp og satte seg i sengen. Da ble det jubel! Sammen med hennes mor måtte vi igjen på kne for å prise Herren i det andre værelset for hans underbare kraft. Det føltes som om værelsene var fulle av himmelens engler og Guds nærvær. Og det var nok ikke til å ta feil av heller. Å for et yndig syn! En av Menneskesønnens dager på jorden! Ikke ble hun bare helbredet for sykdommen, men hun fikk også tilbake sin klare stemme, stod opp og gikk frem og tilbake på gulvet. Samme kveld spilte hun på sin gitar, og søndag ettermiddag gikk hun helt til Tabernaklet, satte seg på plattformen og stod og vitnet om hva  Gud hadde gjort

for henne. Det var en gripende stund. Folk storgråt rundt omkring i det fullpakkede lokalet.

                    *******

           

 

 

 

        En underfull helbredelse.

 

             Dårlige øyne i fire år.

             Ventet på å bli blind.

 

  Når alle hjelpemidler er uttømt og alt håp synes å være forbi, og legene har gitt opp alt som resultatløst og bare har en ting å si til sin pasient, nemlig at det ikke er noe annet å gjøre enn å vende seg til at man skal miste sitt syn og bli en blind mann. Hvem kan tenke seg inn i en manns lidelser og plager når han venter på å bli blind? En mann i sin beste alder og som har bruk for alle sine evner. Å, hvor godt det er at der er en lege som aldri står maktesløs overfor sine pasienter - nemlig de pasienter som søker ham som lege. Denne nesten ødelagte mann søkte Herren som Lege og han fant at han ikke søkte forgjeves, men ble hjulpet på den mest merkverdige måte.

 

                  Guddommelig helbredelse.

 

  Denne mann, som her selv vil avlegge sitt vitnesbyrd, reiste oppover hele Romsdalen, for det meste til fots i snø og kulde, for å komme til Kristiania. Han hadde gått den veien for å få noen til å be med seg, da han bestemt trodde at Herren ville og kunne helbrede ham. Da han kom til Kristiania søkte han inn på vårt møte i Møllergaten 20, og etter møtet kom han og spurte om å få en samtale med oss. Han ville nemlig så gjerne at vi skulle be til Gud med ham, at han måtte kunne reise hjem og vitne om en fullkommen helbredelse for sine øyne. Vi ba mannen komme opp til oss der vi bodde, nemlig hos tante, hvor vi hadde et godt herberge og et sted der syke har kunnet komme og hvor vi kunne be til Jesus uten å vekke forargelse. Det finnes dem som sier seg å være Guds barn, men ser de og hører de at en ber, å, da er det rent forkastelig for dem. For: "de skal intet gjøre", og slett ikke be. Å, vi takker Gud fordi han ved Jesus Kristus sier at hver den som ber, han får.

   Så kom denne stakkars mannen hjem til oss, og vi holdt fram Ordet for ham. Og Jesus sier i Markus-evangeliet at "de gikk ut og forkynte Ordet overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet med de medfølgende tegn." (Mark.16:20) Da vi hadde holdt frem Ordet for ham bøyde vi våre knær og ba. Og etter Markus-evangeliet (16:18) ble det lagt hender på øynene hans idet det ble sagt: "Vi framstiller ham, Fader, for deg som fullkommen i Kristus Jesus, som har sagt: "Jeg er kommet for å åpne de blindes øyne og sette de plagede i frihet." (Kolosserne 1:28-29 og Lukas 4:18). Herrens velsignelse ble åpenbart idet at huset ble fylt med Guds herlighet og Den Hellige Ånds kraft ble åpenbart, idet Herren virket med og stadfeste Ordet med de medfølgende tegn, idet mannen ble fullkomment frisk med en gang i sine øyne og priste Gud i Åndens kraft og sa: "Jeg er fullkomment frisk. Det falt akkurat som skjell fra øynene mine."

  Ja, stor er Herren, Hærskarenes Gud. Vi er glade i bønnen og vi priser Gud fordi han hører sine små, fattige barn, når de ber til ham.

      -Nå skal du få høre hva den lykkelige selv har å si:

 

                                      Vold, den 25-2 1919.

 

 

 

Mine kjære brødre Monsen-Storm!

 

      Herren er i går og i dag den samme, ja til evig tid. (Hebr.13:8) Halleluja!

     Jesus tok ikke feil i "medisinen" når han helbredet mine øyne. Tenk, hadde han ennå lagt gjørme på øynene mine, så var det så; men enda ikke det brukte han. Bare enkelt det han har lovt i Markus' siste kapittel, og til det utkåret han dere til å be og legge hendene på meg. Jeg er bra i øynene. Å, halleluja! All ære til Ham! Takk og lov.

 

     Tenk, kjære brødre, ikke bare det, men Herren gir langt overflødigere enn vi kan be om eller forstå (Efeserne 3:20).   Jeg fikk og en så stor åndelig kraft at jeg ikke kan forklare det, men det må erfares. Takk og lov!

     Vil dere, brødre, hjelpe meg å prise og takke Gud? Gjør det både privat og i felles bønn med takksigelser på møtene. Jeg tror jeg ville ha klart å få hver en busk i skogen, hvert et gresstrå på marken, hvert sandkorn ved havet til å hjelpe meg å love Gud. All ære til Jesus! Folk er visst svært forundret over meg her. Jeg tror ikke at de riktig kan kjenne meg igjen. Det var den beste reise jeg har gjort i mitt liv, at jeg reiste til Kristiania.

     Hvor er dere nå? Skriv hvilken tid dere vil komme til Vestlandet, og hvilken tid til oss. Velkommen, når Herren sender dere hit!

     Ja, gleden stiger som floden. Fryd dere alltid i Hans veldes kraft, brødre!

     La meg få høre fra dere, om dere har tid.

 

                 Deres alltid i blodet sammenknyttede broder

 

                                     Peder Ringdal.

 

                       *******

 

 

 

 

   Frelst - guddommelig helbredet.

 

 

                                 Nøterøy, 4de mai 1919.

 

Kjære brødre i Herren,

      Monsen-Storm, Stavanger.

 

     Jeg har gjentatte ganger blitt minnet om å fortelle dere at jeg ikke bare ble frelst den 30. juni på deres møte i Trondhjem, men at jeg også etter at jeg er blitt frelst har blitt helbredet for lungetuberkulose, som jeg allerede hadde lidd av i tre år.

     Jeg har ligget på tuberkulosepaviljongen på Trondhjems Sygehus, deretter var jeg på Sanatoriet. Men da jeg aldri kunne bli utskrevet som helbredet, men tvert imot var verre da jeg kom fra Sanatoriet, besluttet jeg å gi opp alle forsøk i den retning fast bestemt på å nyte livet den stunden jeg levde. Jeg hadde inntil den stunden levd på høye idealer og ventet meg mye lykke i livet.

     Jeg pleide å ha lungeblødning. Jeg kunne drømme om blod og våkne med denne søte, kvalme smaken i munnen - blod - blod. Da jeg ville være kjekk og tenkte at det var bedre å dø, enn å være et levende lik, så tok jeg om søndagene skiene på nakken og strøk til fjells. Men jeg var ikke før kommet hjem før jeg måtte legge meg urørlig stille på ryggen. Døden forfulgte meg alle steder. Men jeg så kanskje frisk ut for mennesker som

ikke kjente meg, for jeg hang ikke med hodet. Jeg var trassig mot Gud!

      En tid før jeg ble frelst hadde jeg etter en lengre tur nok en gang blodspytting, og noen måneder før jeg ble frelst var jeg også hos en av de flinkeste legene, som også hadde behandlet meg tidligere. Jeg følte meg den gangen svært frisk og spurte ham etter undersøkelsen: "Si meg, herr doktor, kan jeg aldri bli helt frisk?" Doktoren trakk på skuldrene og svarte unnvikende: "De kan jo leve en del år." Jeg ble da arg på legens unnvikende svar, for hva brydde jeg meg om det hele, hvis jeg ikke kunne bli helt frisk, så jeg kunne vente meg noe av livet. Jeg spurte da: "Men jeg kan altså aldri bli helt frisk? Da ristet legen på hodet. Vel - jeg var så vant til den slags at jeg fant det i orden. Jeg er blitt undersøkt av ca. 10 leger i de tre årene jeg har vært syk.

        Fra den stund jeg ble frelst har Jesus behandlet meg, og jeg har ikke spyttet blod en eneste gang; for jeg mottok Jesus slik han ble forkynt i Misjonshuset i Trondhjem, og jeg forstod at det under som hadde skjedd med meg idet jeg ble frelst var så uhyre vanskelig for Gud å få gjort, at det bare var en biting for ham å helbrede meg. Det var en selvfølge, for han elsket meg jo!

        Når jeg nå kom hjem med legeattest, så minnet min mor meg om mine egne ord den dagen, da jeg lykkelig kunne fortelle henne om at jeg var frelst. "Nå skal du ikke mer behøve å være engstelig for meg, for nå blir jeg frisk." Men mor, som er hardt prøvet, ettersom hun allerede har mistet to av sine barn i den samme sykdom, og som var meget glad fordi jeg var frelst, svarte at alt fikk våge seg, når bare Gud hadde fått frelst meg. Men da svarte jeg: "Husk på mor, hva jeg har sagt, at så sant det er en Gud til, jeg skal bli frisk." Ble jeg utskjemt? Alt som har ånde, pris vår Gud!

        Siden jeg ble frelst har jeg forsørget meg helt selv, idet jeg har bodd alene. Siden har jeg (som hadde fått forbud fra legen mot å være ute om kvelden) til stadighet vært på møter og sjelden vært i seng før halv tolv og vært til presis tid oppe om morgenen. Det var andre saker enn å bli degget for av mor, og i høyden få være ute et par kvelder i uken på kino eller lignende.

         Når nå disse helbredelsesmøtene sist var i Trondhjem kom denne tanken for meg: "Du ligger og ber for at andre skal bli friske - skaff deg bevis for at du selv er frisk." Jeg gikk da til den legen som først behandlet meg, som hadde lungekartet mitt og som kjente mine lunger godt. Det var en meget flink og snill lege. Han undersøkte meg gang på gang - kastet så røret til side, grep meg om begge skuldrene, ristet meg og utbrøt meget glad akkurat med disse ord: "Gratulerer, gratulerer, De er aldeles bra, De!"

       Doktoren var meget fornøyd, ettersom jeg i den første tid av min sykdom hadde grått og beklaget meg til ham og han hadde hatt mye strev med meg. Jeg spurte ham: "Er jeg så frisk at herr doktoren kan skrive ut en attest til meg?" "Ja," svarte legen uten å nøle, "men kom igjen om en uke, så skal jeg undersøke Dem en gang til." Etter ca. 14 dager gikk jeg opp dit og mottok min attest for at jeg var symptomfri - helbredet fra min lungeturberkulose.

        Hva skulle jeg med attesten? Jo, menneskene tror på en hvit papirlapp med et kjent godt navns underskrift. Men de dokumenter som den Herre Jesus har etterlatt oss - de blir selv av troende ofte foraktet. Og selv vil jeg påstå at Sanatoriet blant Guds folk på jorden - med den kjære Herre Jesus selv som direktør, er det beste jeg har vært på. Og Jesus helbreder så vidunderlig, slik at selv en menneskedoktor må sette sitt navn under.

        Jeg har aldri kjempet tunge kamper for mine lunger, for dere forkynte Ordet så klart at selv ikke en dåre kunne fare vill, og jeg visste at Jesus elsket meg. Av og til i mitt lønnkammer kunne jeg spørre: "Du passer vel godt på lungene mine..." osv. Men alltid har min munn blitt fylt med latter, for jeg var jo hans øyensten. Når han har gjort det, vet jeg ikke; men jeg tror at i det øyeblikk han frelste meg og renset meg fra synden, da tror jeg også at han gjorde meg fri fra sykdommen, for alt ble i sannhet flunkende nytt for meg fra den samme stund, og alt det gamle var borte. (2.Korinterbrev 5:17)

         Jeg ville gjerne gjøre noe for den kjære Jesus, ja ofre alt. Måtte Gud vise meg veien. For tiden bare ber jeg - her er ikke noen møter. I Skien begynte forfølgelsene. Jeg var som en fange og til spott og skam for mine slektninger. Jeg kom meg bare på ett møte; men ære være Gud - han førte meg ut av trengslene og flagget ble heist til topps.

         Herved en hjertelig hilsen. Jeg ber for dere. Jeg har ingenting annet å gjøre her enn å be om sjelers frelse.

 

                                     Elisa Sagdahl.

 

                          *******

 

 

         Guddommelig helbredelse.

 

                  Mitt vitnesbyrd.

 

  Jeg vil så gjerne ved Guds nåde fortelle Dem om den dagen da jeg ble helbredet. Jeg trodde og trodde ikke, vaklet frem og tilbake. Det er ikke greit når sykdommen varer fra år til år, det forstår bare den som har prøvd hva det vil si å være syk. Men Han er trofast og Han er kjærlig, Han hører bønner og forbarmer seg.

  Torsdag, da De ba for oss som var syke, da Storm-Monsen spurte og ba oss om å rekke opp en hånd, var vi mange syke. Da De fortsatte med å be, følte jeg noe så merkelig og jeg ble så underlig; jeg kunne ikke be, jeg ble så fattig på ord, jeg kjente en strøm og som en skjelving gjennom hele mitt legeme. Jeg glemte alt, jeg hørte at De ba og priste Gud, men det var som alt var borte, jeg nevnte bare Jesus! Og "så kom en kraft" så mektig at jeg måtte ta meg sammen så godt jeg kunne, men jeg måtte love og prise. Og som jeg lå på mine knær og ba var det som en løftet meg opp - og jeg var så lykkelig og glad. Jeg led av kronisk magekatarr og sår i magen, var oppgitt av doktor B., doktor V. og doktor D., altså av tre leger. Nå spiser jeg alt og sover godt. Den velsignede Frelser til ære og pris. Og han velsigner dere, brødre.

    Be alltid for meg; bær meg fram i deres bønner.

 

                     En søster i Herren,

 

                          Marie Nordskjør.

 

Trondhjem, 18/3 1919.

 

                      *******

 

 

 

         Guddommelig helbredelse.

 

  "Det er bare Jesus som har gjort meg frisk." Slik lyder vitnesbyrdet fra en av dem vi behandlet etter Jakob 5:14-15 i Trondhjem og som i en lang årrekke har gått med en stor utvekst i magen og som ingen lege kunne fjerne uten at livet ville gå med. Hennes vitnesbyrd lyder slik i sin helhet:

 

                                      Trondhjem, 11.april 1919

Kjære brødre i Herren!

      "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid." Priset være hans navn Jesus. Han har tatt all vår sykdom på seg (Jesaja 53:4-5), priset være Herren! Det får også jeg erfare.

       Jeg var fullstendig uhelbredelig. Jeg var oppgitt av alle de leger som hadde behandlet meg for den sykdom jeg bar på - nemlig en stor utvekst i magen. Men priset være Herrens navn! Da jeg ble behandlet etter Jakob 5, da fikk jeg kjenne en guddommelig kraft strømme ned over mitt svake legeme. Jeg trodde at kjøtt og ben ville slites fra hverandre. Noe så underbart har jeg aldri erfart før. Det var ikke bare min syke mage som ble frisk, men hele kroppen er som en ny skapning. Priset være Jesus, nå kan jeg springe som en hjort og jeg kan spise hva som helst uten noe som helst vondt. Jeg kan være oppe så lenge jeg vil om kvelden og stå opp om morgenen og utføre mitt arbeide uten å kjenne noen smerte. Jeg syntes det var rart i førstningen å legge meg uten smerter og stå opp uten smerter om morgenen - jeg som har vært i smerte fra jeg var et lite barn som lå på mors fang! - og nå? Jo, nå er jeg uten smerter! Det er mange som sier til meg nå at de ikke forstår hva som er kommet over meg, jeg som var så elendig - og nå har blitt en slik forandring. Men - ! det er bare Jesus som har gjort meg frisk. Jeg kan ikke annet enn prise ham dag som natt for hva han har gjort for meg til sjel og legeme. Priset være hans hellige navn!

      Jeg vil herved takke dere, brødre, for alle oppmuntringer og formaninger som jeg har mottatt fra dere. Jeg ønsker dere tallrike velsignelser og nåde i fra Gud over dere.

 

                                           En søsterhilsen

                                   

                                           Ulrikke Brødvik.

                     *******

 

 

 

 

   Guddommelig helbredelse fra sår - kreft.

 

  Store og herlige ting gjør Herren Sebaot blant menneske-barna. Han åpenbarer seg i sannhet som "Gud og ingen annen!" Mange er de som lider rundt omkring oss av alle slags sykdommer - og hvor godt da å vite at vi har en Gud som har makten over alt og som kan frelse både kropp og sjel fra sykdom, synd og nød. Halleluja.

  Nå skal du få et vitnesbyrd fra en som har erfart Guds helbredende og bevarende kraft fra sykdom, hvor ingen lege kan hjelpe.

 

                              Stockholm, 12.april 1919.

                               "Jesus Kristus er i går

                              og i dag den samme, ja                               

                               til evig tid." 

                                  (Hebr.13:8).   

 

 Han kan hjelpe i hvilken som helst nød vi befinner oss, om vi bare vender oss til ham av hele vårt hjerte. Jeg har i 6 1/2 år lidt av magesår (kreft) og har i denne tid fått prøve mange leger, men til ingen nytte. Det så kun ut til å bli døden. Jeg kunne aldri fortære annen mat enn melk og egg - og mange ganger kunne jeg ikke en gang spise (fordøye) det. Jeg måtte i blant avholde meg fra all mat noen dager, og det var ikke en dag i disse 6 1/2 årene som jeg var fri smerter. Så kom jeg til å gå og høre brødrene Storm-Monsen, og på deres møter ble jeg frelst på et av Drotsalens møter. Jeg hadde hørt at brødrene Monsen-Storm ba til Gud for de syke og at de ble friske. Jeg tenkte da: Jesus helbredet jo alle syke da han gikk her nede på jorden. Og han er jo den samme i dag - og da kan han vel også helbrede meg. En av mine arbeidskamerater, som tilhører Nattmisjonen, syntes også at vi skulle gå til brødrene Storm-Monsen og be at de måtte be til Gud for meg, da skulle jeg nok bli frisk. Og i tro til Gud oppsøkte vi dem og de ba sammen med noen venner til Gud for meg - og jeg kjente som en strøm gjennom både kropp og sjel, og jeg kunne takke og prise Gud i full forvissning om at jeg var helbredet, og jeg kjente en glede som er umulig for meg å beskrive. Men om natten våknet jeg i de verste plager som jeg noensinne har kjent. Det brant som ild inni meg. Jeg hadde i løpet av de 6 1/2 årene som jeg hadde vært syk hatt store lidelser, men dette her var det verste jeg hadde kjent, og jeg tenkte: Hvordan kan dette ha seg? Jeg visste jo at Gud hadde helbredet meg, det var jeg sikker på, og jeg ba til Gud hele natten der jeg lå at han skulle hjelpe meg gjennom dette som jeg ikke kunne forstå; for jeg måtte være på mitt arbeide neste morgen, og arbeidskameratene mine visste at brødrene Monsen-Storm skulle be for meg, og Guds navn måtte på ingen måte bli vanæret, og jeg holdt fast i tro til Gud at jeg var frisk, og kom ingenlunde til skamme. Jeg kjente meg ganske utkjørt når jeg kom på jobben, men Herren hjalp meg, så når arbeids-kameratene spurte meg hvordan det sto til med meg, sa jeg: "Det går bra, Gud har gjort meg frisk!" Og før jeg gikk hjem om kvelden var jeg fullkomment frisk og jeg har siden den tid kunnet spise hvilken som helst mat, og aldri blitt syk av maten eller kjent det minste vondt av den. Og nå er det 3 år siden! Jeg er så usigelig takknemlig til Gud for hva han har gjort for meg både for kroppen og sjelen og for at vi har en Frelser som vi får fly til i all vår nød og som kan hjelpe oss i alt.

            Herren tilkommer all ære!

 

                                     Hanna Landquist.

                      *******

 

 

 

 

    Guddommelig helbredelse.

 

                 "I går og i dag."

 

                      "Men da solen gikk ned kom alle

                      som hadde syke, som led av for-

                      skjellige sykdommer, og førte

                      dem til ham. Og han la sine

                      hender på hver enkelt av dem og

                      helbredet dem."

 

  Til

       Storm-Monsen!

 

    Jeg har vært plaget av leddgikt. Min lege har sagt: "Den har vi leger ingen råd for." Så skrev jeg til en homøopatisk lege i Sverige og fikk noen piller. Jeg holdt nå på med den tredje porsjonen, men mine lemmer var fremdeles stive. Når jeg trådte på føttene mine var det som om jeg gikk på nåler.

    Det var slik med meg at knærne og skuldrene var stive. Armene var så svake at jeg måtte ha hjelp til å kle meg - og ved å løfte en kaffekopp til munnen skalv jeg, så det var vondt for meg hver gang jeg skulle gjøre det. Nå, takket være Gud, da dere ba for meg torsdag den 20. mars 1919 er mine hender meget sterke, jeg kjenner ikke mer til nålene under føttene - og kjære dere, hvor glad jeg er! Jeg kan nå reise meg og stelle meg uten noe besvær. Takk kjære Jesus! Du er stor; jeg er så lykkelig. Å hvor glad jeg er i dere, som ville be for meg så jeg ble frisk. Jeg er så lykkelig i Jesus, og min bønn til ham er:Bevar meg i troen!      

 

           Trondhjem i mars 1919

 

                                     A. Wærnæss.

 

                -------*******-------

 

 

 

              Avslutning av Storm-Monsen:

 

           Guds rikdommer, hans trang til å gi, og hvordan han gir.

 

    Det er en usigelig, umåtelig kjærlighet Gud har. Jesus sa: "Be 'alltid' og bli ikke trette" (Lukas 18:1).

 - Og Jesus sa: "Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen." (Johannes 14:13) Viser ikke dette Guds umåtelige rikdom og den brennende trang han har til å gi og til å gi overvettes mye? På hvilken måte får man del i hans rikdommer? Jo, ved bønn og ved å erkjenne Gud slik som Gud virkelig er. Hvordan blir vi hørt? Er det noen betingelse for at Gud kan gi oss som han her har sagt hva som helst? Ja, absolutt! "Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det." (Johannes 15:7) Hvor inderlig er du i Jesus? Hvor mye vandrer du i Jesus? Hvor mye er hans Ord i deg? Hvor mye er ditt hjerte kontrollert av Ordet? Nettopp så mye som vi er i Jesus og dypt i Jesus, og hans Ord er i oss som regulator for hele vårt vesen, så mye har vi makt med Gud til å be om "hva som helst" i Jesu navn for å  det. - "Be 'alltid' og bli ikke trette!", det er Guds Ord! Hvor meget er dette Ord i ditt hjerte, slik at du gjør det? Apostlene sa:"Vi derimot vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste." (Apg.6:4) Er bønnens ild i ditt hjerte? Er den lett å slukke? Eller er den uutslokkelig? Øker den i intensitet eller omfang? Står du for Gud, eller farer du hit og dit? Samuel og Moses sto for Gud! "Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med ham i sitt hjerte!" (2.Krønikebok 16:9) Hva slags bønner ber du? Skarpt og kvast er ordet i Jakob 4:2-3:"Dere begjærer, men har ikke. Dere slår i hjel og misunner, og kan ikke få. Dere ligger i strid og ufred. Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster."--------

   "Be i Den Hellige Ånd" (Judas v.20 + Efeserne 6:18), sier Guds Ord.

   Hvorfor ble apostlene så merkverdig bønnhørt? Fordi de gjorde som Guds Ord anviste, derfor hadde de den vidunderlige kraft til Guds Rikes utbredelse på jorden. Deres bønner om store ting ble bønnhørt fordi de forble i Jesus og hans Ord ble i dem. Og det er da Gud gir! "Det er saligere å gi enn å ta imot", sa Jesus! (Apg.20:35)

 

                *******-------*******

 

 

   Tillegg fra senere utgaver av "Mirakelet i Stavanger:

 

               FRELSE OG HELBREDELSE

 

 Slik lyder kallet til mennesket, ut fra den rettferdige Gud, til et urettferdig folk.

 

         "Kom dog, og la oss gå i rette med hverandre.

         Om deres synder er som purpur skal de bli

                   hvite som snø."

                    (Jes.1:18)

 

  Den mann og den kvinne som hører dette og kommer og som stanser opp for Ordet har allerede blitt i besittelse av det som setter sjelen i stand til å motta velsignelsen, nemlig tro, som er nøkkelen til herlighetens rom i Kristus Jesus, vår Herre, i hvem alle kunnskapens og visdommens skatter er skjulte (Kol.2:3). Stemmer så dette med Guds ord? Det står skrevet, ville vi da si til dere:

 

           "Så kommer da troen av at man hører,

           men at man hører, skjer ved Guds Ord."

                    (Rom.10:17)

 

  Kan du se, ordet lød "kommer". Vi hørte og vi stanset opp for ordet, da var det avgjort at vi hadde trodd det var oss det ble kalt på og så stanset vi opp på vår fart, da vi hørte stemmen. Vi fant at hørelsen av ordet "kommer" var den kanal som førte troens virkelige lys inn i vårt hjerte. Og vi ble ikke gjort til skamme, og virkningen av hørelsen åpenbartes i frukter. Vi kom inn i landet og fikk nyte det gode og vår sjel frydet seg med det fete. Og troen, som kom ved hørelsen av Guds Ord, brakte oss inn i et levende håp om herlighet hos Gud.

 

       "Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees."

                     (Hebr.11:1)

 

  Vi kommer nå til en annen ting av stor viktighet, og det er nemlig troen og troens avgjørelse ved dens prøvelse når den skal åpenbares og settes ut i virkeligheten. Dersom vi skal motta en gave, er det absolutt nødvendig at vi har tro. Om for eksempel noen av våre kjenninger eller venner gir oss noe, er det i virkeligheten ikke vårt før vi tror at vi har fått det, og vi gjør krav på det som vår eiendom. - Men er nå dette i samsvar med Evangeliet, ettersom Jesus har sagt at vi skal forkynne Evangeliet for all skapning. Det beste blir vel da å si med Jesus: "Det står skrevet":

 

   "Derfor sier jeg dere: Alt hva dere ber om og begjærer, tro bare at dere får det, så skal det vederfares dere." (Mark.11)

 

 Kan du se? Det er aldri noen som har talt slik som Jesus. - Men i ennå høyere grad gjelder dette overfor rent åndelige gaver. Skal vi få disse, er det bare en ting som er absolutt avgjørende. Og dette ene er: "Tro bare"! Således kan det jo sløses med en flom av kjærlighet på oss uten mål og måte; men ikke før vi tror at vi virkelig er elsket, blir denne kjærlighet i virkeligheten vår.

  Vi vet at de fleste kristne meget godt forstår dette når det gjelder sjelens frelse og syndenes forlatelse i Offerlammets blod. De er så aldeles overbeviste om og vet så vel, at om syndenes forlatelse og frelsen i Jesus blod ble forkynt for dem i hele evigheten gjennom, ville de dog ikke ha spor av velsignelse av det før de trodde at deres synder var dem forlatt og at straffen virkelig var sonet. Er dette i overensstemmelse med Skriftens ord? Ja, til dette må vi si: Det står skrevet:

 

                 "Men uten tro er det umulig å behage Gud; for  den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham."

                      (Hebr.11:6)

 

  Men når det gjelder å motta denne velsignelse av Evangeliet, som vanligvis kalles for "Guddommelig helbredelse", så taper de dette av syne og tenker med sine menneskelige tanker og lar disse tanker få det avgjørende i en så viktig sak som Guds tempels (vår kropps) velbefinnende til ære for ham, som gav sitt liv i døden og om hvem det er skrevet:

 

              "Ved hans sår har vi fått legedom".

                (Jes.53:5)

 

  Ja vel, sier de, vi mottok ganske riktig frelsen i Jesus ved tro og de erkjenner at han, Jesus, tok bort syndebyrden og bar det alt opp på Golgata. Dette tror de og dette har brakt dem befrielse fra synden og gjort dem glade og lykkelige. Men når det gjelder talen om sykdommens byrde, som piner og plager det legeme som Den Hellige Ånd bor i, den Ånd som er der for å forherlige det velsignede Jesus navn, nei da skal der nok mere til og da må vi nok gjøre en hel del selv, sier de. Du tror at Jesus kom for å befri deg fra synden og hvorfor tror du det? Jo, sier du, det står skrevet:

 

                    "Kom dog og la oss gå i rette med                               hverandre. Om dine synder er som purpur,                        så skal de bli hvite som snø."

                           (Jes.1:18)

 

 Dette vet jeg er sannhet fordi jeg har prøvd ham, sier du. Og på hvilken måte fikk du erfare kraften av det skrevne Guds ord? Jo, sier du, "Jeg trodde at det var sannhet og at det var for meg. Og jeg ble gjort til skamme, for troen frelste meg". Og det stemmer med evangeliet:

 

                 "Det skje med deg som du tror."

 

  Men hvorfor regner du ikke på samme måte når det gjelder ditt legemes befrielse fra sykdommer? Du sier jo at du tror på det som står skrevet, og det gjør du rett i: For det er heller ikke noe annet som holder. Og når du holder fast ved Ordet i tro til sjelens frelse fra synden, så vit at det er akkurat den samme vei til helbredelse for legemet og befrielse fra sykdom. Vi sier da:

- Det står skrevet:

 

                   "Hvem trodde det budskap vi hørte?" - - -

                       (Jes. 53:1)

 

  Her åpenbares en ting som er nødvendig for å kunne motta budskapet, ja som er absolutt avgjørende for å kunne motta velsignelsen, og det er: "Tro", og budskapet er så enkelt og liketil:

 

                 "Sannelig, våre sykdommer har han tatt på  seg, og våre piner har han båret." -

                        (Jes.53:4)

 

  Det som holder denne velsignelsen tilbake for Guds barn er deres egne tanker og meninger. For dette gjør at de ikke en gang har forstått, når dette herlige og rike Evangeliet er blitt forkynt for dem, at de kun ved tro kan bli delaktig-gjorte i denne guddommelige velsignelse som Evangeliet gir løftene om. Dette kan nå mottas som en gave av Gud ved troen på hans Sønn Jesus Kristus. Vi må derfor gi akt på hvordan vi har mottatt Jesus, og resultatene av mottagelsen, det ble jo for oss frihet og syndenes forlatelse, og dette brakte oss glede, fred og frimodighet. Nå gjelder det da bare for oss at:

 

                   "Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham.

                        (Kol.2:6)

 

  For Gud, vår Far, har gitt oss veien ved ordet til frelse fra synden, og vi mottok dette ord vet troen på Jesus, og i dette lever og rører vi oss, og ingen kan her rokke oss fra vår rettighet i Kristi forsoning. Nå vel! Er vårt standpunkt tatt i denne sak og vårt håp til Evangeliet urokkelig på grunnlag av tro, hvorfor da ikke fortsette å bygge videre på dette grunnfundament som heter Guds Ord, og derved stadfeste at Guds Ord er sannhet når det gjelder legemet likeså vel som når det gjelder sjelen? Det står skrevet:

 

                "Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver."

                      (Salme 107:20)

 

  Kan du komme forbi dette ord? Er det ikke enkelt, lettforståelig og liketil? Du ser at alt du har å gjøre, er kun å motta av Herrens hånd det han selv har gitt deg. Ja, sier du, det er akkurat det jeg vil og det er akkurat det jeg strever etter. Her har du allerede åpenbart den feil som holder deg tilbake fra den velsignelse som du trenger for ditt svake legeme. Feilen er ditt strev hos deg. La det gå over bord og ta det som Herren har gitt deg i sitt ord! Og hva sier så Ordet? Jo, det står skrevet:

 

               "Ved hans sår har vi fått legedom."

 

  Du spør: "Hva skal jeg stakkars menneske gjøre"? Vi mottok ham - Jesus som Herre - ved troen og kun ved troen; vi må derfor også vandre med ham ved troen; og bare ved troen. For likesom vi den gang vi var mørkets barn, ved tro på Jesus ble overført fra mørket til lyset, så blir vi også nå ved troen delaktiggjorte i guddommelig helbredelse. Det er bare det at troen nå omfatter en annen velsignelse enn den gang. For da trodde vi på Jesus som vår frelser i fra synden og dens kommende straff, og det skjedde med oss etter vår tro. Også nå må vi tro ham for våre sykdommer og piner, som plager våre legemer i dette liv. At han som tok våre sykdommer på seg og bar våre piner, har gitt oss et sikkert legemiddel som kan befri oss fra vår plage. For den som trer fram for Gud, må tro."-(Hebr.11:6). Og slik lyder det ut fra Jesus selv:

 

              "Det skje dere etter deres tro."

 

  Les!! (Luk.7:50. Luk.8:48. Luk.17:19. Luk.18:42).

  LES!!

 

          "Om noen taler, han tale som Guds ord"!

                   (1.Pet.4:11)

 

                        *

 

 

                 HERREN DIN LEGE                       

       

  Elskede Guds barn! Vi vil i dag tale til deg om Guds ømme kjærlighet. Vi ser at Gud ned gjennom alle tider har vært sitt folks lege og villige hjelper. Om Abraham står det: "Og Abraham ba til Gud, og Gud helbredet Abimelek og hans hustru og hans tjenestekvinner."

  Her kan vi se hvordan Gud elsker å gjøre godt. I 2.Mosebok 15:26 leser vi: "Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett for hans øyne, og vender øret til hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge noen av de sykdommer på deg, som jeg la på Egypterne; for jeg er Herren din lege."

  Her ser vi ganske klart at Gud ikke vil at hans folk skal være syke og ha det vondt. Når vi er hans lydige barn, så har han lovet å holde all sykdom borte fra oss.

  Elskede brødre og søstre, tro godt om Gud! Slår du opp i 2. Kongebok 20:5, så kan du lese om Hiskia som var i nød og døden nær, hvordan han ble bønnhørt etter sin fortvilede gråt. Det står: "Så sier Herren, Davids din fars Gud: "Jeg har hørt din bønn, sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede deg; på den tredje dag skal du gå opp til Herrens hus".

  Hiskia var i dyp nød, og husk på når du leser disse linjer, at Herren har sagt i sitt ord (Salme 50:14-15): "Ofre Gud takksigelse og betal den høyeste dine løfter, og kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg."

  Hiskia var i nød og Gud ynkedes over ham og gjorde ham frisk. Etter at Hiskia var blitt helbredet sier han: "Sakte vil jeg vandre alle mine år, etter min sjels bitre smerte."

  Vi husker ordene til den verkbrudne mannen som ble helbredet ved Betesda-dammen: "Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg". For Gud lar ikke sin hellige, helbredende kraft lege oss for at vi skal gå bort fra ham og synde. Elskede Guds barn! La Jesu blod rense deg og be Gud å fylle deg med sin kjærlighet; for når du er fylt med Guds kjærlighet, "da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden og din legedom snart fremspire og din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp" (Jesaja 58:8). Måtte du med hele ditt hjerte skue inn i den arv Gud i sin kjærlighet har gitt deg; for "sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom" (Jesaja 53:4-5).

  Det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel brakte skyldofferet, skulle han se sæd, leve lenge, og Herrens vilje ha framgang ved hans hånd (Jesaja 53:10). Jesus ble slått med sykdom for at vi skulle være friske. Legedom for både kropp og sjel har du fått i Jesu forsoning på Golgata.

  Elskede Guds barn! Den himmelske Fader elsker deg og har gitt deg legedom i Jesu sår. Og videre: "Dersom hans Ånd, som oppvakte Jesus fra de døde bor i dere, da skal han, som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere" (Rom.8:11). Når det står at han skal levendegjøre deres dødelige legemer, så la dette glede ditt hjerte og begynn å prise Gud! Det er dyrebart å se Guds skjønne vilje med våre kropper, at han så inderlig gjerne vil vi skal være friske, rene og hellige.

  Videre er det viktig å legge stor vekt på at våre legemer er Guds egen eiendom. Dette er omtalt i 1.Kor. kap. 6: "At deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd, som bor i dere. - Ær da Gud i deres legeme". Det var ikke til Guds ære at skapningen falt i synd og sykdom, men det blir til Jesu ære når et menneske, sykt og elendig, mottar Jesu legedom for kropp og sjel. Vi skulle være til pris for hans herlighet (Ef.1:12). Du leser så herlig om den lamme som ble firet ned gjennom taket og helbredet av Jesus: "Og straks stod han opp for deres øyne og tok det han lå på og gikk hjem til sitt hus og priste Gud" (Luk.5:25). Og om kvinnen som var krumbøyd og vanmektig, at: "Han la sine hender på henne, og straks rette hun seg opp og priste Gud" (Luk.13:13). Likeledes om den spedalske samaritaner som ble renset da han så at han var blitt helbredet, og han priste Gud med høy røst og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham" (Luk.17:15). Og da den blinde ved Jeriko fikk sine øyne åpnet av Jesus, så står det at: "Straks fikk han sitt syn igjen og fulgte ham og lovet Gud, og alt folket, som så det, priste Gud" (Luk. 18:43).

  Hos profeten Malakias leser du: "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger". Jesus er oppstanden! Og den oppstandne Jesus sa på Oljeberget en gang for alltid, at: "Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet". Priset være Jesus, fordi han er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Vi er vitne til, og vi har sett stive legemer, stive armer og ben, stamming, tæringssyke, kreftsyke, isjas, rosen, blindhet og døvhet; byller, nedfallssyke (epilepsi?), giktfeber, lamhet, årebetennelse, blodflod, nervelidende, mavesykdommer, brokk osv. - underbart helbredet i Jesu navn. - Hva er det som beveger Jesus i dag til å helbrede de syke? Jo, det er hans kjærlighet! Den samme kjærlighet er i Jesu underfulle hjerte i dag som før, da han helbredet alle de forpinte og lidende, som vi leser om i evangeliet. Elskede Guds barn! Han ynkes inderlig over deg, han lengter etter å få velsigne deg og gjøre deg vel. Du leser i Mark. 1:41: "Og en spedalsk kom bort til ham og ba ham og falt på kne for ham og sa: "Om du vil, så kan du rense meg." Og han ynkedes inderlig over ham og rakte sin hånd ut og rørte ved ham og sa: "Jeg vil, bli ren!" Og straks forlot spedalskheten ham og han ble renset.

  Kjære deg som er syk, betro ditt legeme til Jesus, for han "ynkedes inderlig" og fra hans lepper vil du få høre: "Jeg vil!" - -

  Da Jesus kom inn i Kapernaum kom en offiser til ham og ba ham og sa: "Herre, min tjener ligger verkbrudden hjemme og pines forferdelig." Jesus sa da til ham: "Jeg vil komme og helbrede ham." Jesu hjerte ble satt i bevegelse når han hørte om det stakkars mennesket som var sykt og lidende (Matt.8,6).

- Elskede Guds barn! Jesus vil helbrede deg! -

  Så har vi til slutt det ømme og milde ord hos apostelen Jakobs 5. kapittel, som sier: "Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning"!

  Elskede Guds barn! Hengi deg da helt til Guds godhet for ditt legeme og du vil bli helbredet! For Gud er kjærlighet!!

  Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid. (Hebr. 13:8)

 

           Les derfor under bønn og takksigelse:

 

                   Matt. 4:23-24.

                   Matt. 8:17.

                   Matt. 9:35-36.

                   Matt. 12:12-13.

                   Matt. 18:19-20.

                   Mark. 1:41.

                   Mark. 6:12-13.

                   Mark. 11:24.

                   Mark. 16:17-18.

                   Luk. 4:40.

                   Luk. 9:6.

                   Luk. 10:9.

                   Luk. 11:36.

                   Luk. 22:50-51.

                   Joh. 14:12-14.

                   Joh. 17:17.

                   Apg. 5:16.

                   1.Korint. 6:19-20.

                   1.Joh. kap.4 vers 4 og 16.

 

 

 

 

              Lægedom fikk vi i Jesu sår,

              frem sprang den nye vår.

              Lamme de springer og blinde ser,

              Jesus den samme er.

 

              Jesus befalet oss å gå ut

              med sådant saligt bud,

              og vi får skue hans herlighet.

              Herren i kraft er med.

 

              "Helbred de syge, som finnes der",

              det sagde Jesus kjær.

              "Sig, at Guds rige er kommet nær",

              Syge, "frimodig vær".

 

              Døve, de hører og priser Gud,

              Jesus har kjær sin brud. 

              Tunger, som stammet de synger ud:

              "Ingen er god som Gud".

 

              Sådanne Tegn skal oss følge her,

              når Jesus med oss er.

              Herren gjør undere, det vi ser,

              han er oss alle nær.

 

              Vi salver med olje hans syge små,

              friske omkring de gå.

              Æren alene må Herren få,

              om vi skal himlen nå.      

                           *

  

 

 

 

 

 

 

                     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar